Sabekunahar inviterer oss inn. Hun ruller ut en fargerik matte som vi kan sitte på. Hennes velkomst er varm, vennlig og oppriktig til tross for at vi forstyrrer hennes travle morgen der hun driver med husarbeid, småbarns-stell og matlaging. Hun er flyktning i Malaysia, og må bruke et fremmed språk, malayisk, når hun tar oss i mot. Men hennes velkomst er varm, som alltid, uansett om gjestene kommer uventet.
Rohingyaenes kultur verdsetter mennesker og fellesskap så høyt at, tross dårlig råd, bruker de sårt opptjente penger for å hedre gjester. Sabekunahar går rett til kjøkkenet for å se hva hun kan lage; noen blir sendt for å kjøpe drikke til de besøkende. Sabekunahar er en fantastisk kokk, og vi nyter et festmåltid med karrigryte, ris og fersk frukt som blir satt foran oss. Tallerkenene våre fylles med mer mat, fulgt av ordene «spis, spis.» Sabekunahar fryder seg over at vi setter pris på maten hennes.
(foto: Ismael Kamaldin/AFP)
Denne glade scenen skjuler noen mørke sannheter som Sabekunahar bærer i stillhet. Den farefulle reisen hennes til Malaysia, i menneskehandleres hender, snakkes sjelden om. Det er vanskelig å beskrive de følelsesmessige og fysiske sårene som fortsatt er der fra en slik reise. Vi snakker heller ikke om isolasjonen. Sabekunahars foreldre lever i en flyktningeleir i Bangladesh, og treffer kun barnebarna via mobiltelefon. Det er det nærmeste Sabekunahar kommer å treffe sine foreldre og søsken.
Det anslås at 150.000 rohingyaer bor i Malaysia hvor de selv ikke mottar denne varme velkomsten de så generøst gir sine gjester. De har ingen rettigheter og mottar ingen velferd. Det er ulovlig for dem å arbeide, og de risikerer å bli arrestert hver gang de forlater hjemmet.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be Jes 61,1-3 over de mange rohingyaene som møter forfølgelse mens de lever som flyktninger.
Be høstens Herre sende arbeidere til rohingyaene.
Be om at lidelsen og urettferdigheten det rohingyanske folket opplever skal vendes til noe godt, slik som i 1 Mos 50,20
Det finnes et universelt symbol som er kjent på alle språk og alle steder: Coca-Cola! Mange steder i Midtøsten blir flasker av disse kjente symbolene for forfriskning delt ut til fanger som en mager trøst fra kristne arbeidere som ønsker at de skal vite at de ikke er glemt i fengselet. Mange av fangene i dette området er arrestert for brudd på innvandringslover. De kommer blant annet fra Sudan, Etiopia og Eritrea der de flyktet fra hjemlandet i håp om å finne noe bedre. Eritrea er en liten nasjon på Afrikas horn med omtrent 5,5 millioner innbyggere med nesten like mange kristne og muslimer. Myndighetene i dette lille landet er godt kjent for brudd på menneskerettigheter. Det er mange som har flyktet fra brutale forhold i sitt hjemland for så å ende opp i fengsel andre steder uten gyldige papirer.
Et eksempel er «Omer», en eritreisk muslim som flyktet fra militærtjeneste og grusomheter i hjemlandet Eritrea. Han dro først til Etiopia, videre til Sudan og til slutt kom han til Egypt, hvor han ble pågrepet uten pass eller visum. Da han var i Etiopia, ble han skutt på høyre side av kroppen, noe som gjorde ham så forkrøplet at han har utfordringer med å gå på do.
Mange migrasjonsfanger som Omer lider i fengsel i årevis uten dom eller ressurser til å få hjelp i saken sin.
Når du ser det berømte Coca Cola symbolet i din hverdag, gjør det til en påminnelse om det som står i bibelen: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem» (Hebr 13,3) og be for dem.
Be for dem
Be for religionsfrihet i Eritrea, og for at innbyggerne og myndighetene kan jobbe sammen for rettferdighet for alle.
Be om at eritreiske fanger skal få en human og barmhjertig behandling.
Be for de kristne i Midtøsten at de skal bli minnet på deres ansvar for å besøke de som sitter i fengsel og gi dem trøst.
I 2015 krysset 161000 asylsøkere grensen inn i Sverige. På et tidspunkt kom det 10000 flyktninger hver uke inn i landet. Med et folketall på 9,5 millioner, betydde det at Sverige tok imot flere flyktninger i forhold til folketallet enn noen annen nasjon blant industrilandene. Dette gikk ut over Sveriges evne til å behandle, skaffe husly og integrere asylsøkerne. Ved årets slutt besluttet landet å lukke dørene for flere ankommende.
Flere nye troende har kommet inn i kirkene enn på flere tiår
Mange kirker og tjenester har hjulpet til å bygge broer. I Borlänge har frivillige sørget for mat og hjelp på et krisesenter. Her ble 50 mennesker innlosjert i senger rundt veggene i et varehus med to dusjer og reisetoaletter. Noen familier ble på senteret i inntil tre uker før de ble flyttet til midlertidige bosteder, der mange ventet i mellom seks og ni måneder før de ble intervjuet av immigrasjonsmyndighetene. Da kunne de endelig få flyktningstatus og få lov til å bosette seg. I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
Som i hele Vest- Europa, har menighetene i Sverige sett en dramatisk nedgang i medlemmer de siste årene. Men denne tilstrømningen av muslimske flyktninger har brakt flere nye troende inn i kirkene enn det har vært sett på flere tiår. En stille, liten by med 5000 innbyggere har fått et tusen flyktninger (mest syrere og afghanere), og mange av dem har begynt å besøke kirken. Ved en nylig dåp av en hel syrisk familie, ble en eldre svensk dame svært berørt. Hun sa at hun ikke hadde sett en hel familie bli døpt der siden hun var liten, på slutten av den svenske vekkelsen.
Sverige strever med å balansere sine ressurser med sitt ønske om å hjelpe. Be for rettferdige beslutninger om immigrasjon, og entusiastisk hjelp fra menighetene for dem som kommer.
Mange familier er svært ensomme, og venter i lange måneder for intervju om visa og starten på et nytt liv. Be om at de skal bli oppmuntret og få venner.
Sverige har en egenartet kultur. Be for flyktninger med svært ulike bakgrunner som forsøker å bli integrert.
I en militærdrevet flyktningleir i Hellas møter vi en kurdisk familie som har den samme historien som mange andre i leiren. Faren, Aza, arbeidet som drosjesjåfør. Moren, Gilya, tok seg av tolv år gamle Mohamed, åtteåringen Hadidja og lille Ibrahim, som akkurat har fylt tre. Familiens hjem i Aleppo i Syria ble ødelagt av en bombe under krigen, og da bestemte de seg for å finne et tryggere sted å leve et eller annet sted i Europa – helst i Tyskland.
De gikk til fots over den tyrkiske grensen og fant veien til Izmir og Middelhavet. Der betalte Aza noen menneskesmuglere 5 000 euro for å få plass på en gummibåt. De kom trygt frem til den greske kysten, men endte opp i grenselandsbyen Idomeni noen dager etter at grensene ble stengt. Etter å ha ventet i grenseleiren i tre måneder, ble de flyttet til militærleiren for å avvente registrering og forhåpentligvis få status som flyktninger.
I leiren bor familien i et telt mens de venter på å få tilgang til bedre innkvartering. Maten er enkel og det er ikke noe å ta seg til, de må bare vente. En frivillig organisasjon som arbeider i leiren har startet en barneskole. Mohamed hadde bare gått to år på skolen før krigen brøt ut, Hadidja rakk ikke å begynne på skolen og Ibrahim ble født under krigen og har aldri opplevd noe annet. Mohamed har lært litt engelsk av de frivillige arbeiderne, og noen ganger fungerer han som tolk for resten av familien.
Familien brukte opp mesteparten av sparepengene sine på å flykte fra Syria, og Aza er deprimert fordi han ikke kan forsørge familien. Gilya forsøker å holde familielivet gående – noen ganger låner hun en kokeplate for å lage ekstra mat til familien, og hun står på for å holde teltet, klærne og barna rene. Men til tross for alt de har opplevd, elsker flyktningfamilien fremdeles å ha folk på besøk, og om ikke annet kan de tilby te eller kaffe mens de venter på at livet skal begynne igjen.
Be om at kristne må fortsette å hjelpe og kjempe for flyktninger som venter i slike leirer.
Be for de hjelperne som snakker flyktningenes språk og kan kommunisere med dem på et dypere nivå.
Be for flyktningbarn som disse, at de må få muligheter til utdanning og en normal barndom.
Helt siden 1970-tallet har afghanere forlatt Afghanistan på jakt etter trygghet, stabilitet eller muligheter for familien. I et område i Nord-Amerika bor det mer enn 60000 afghanske immigranter og flyktninger. Behovene for denne gruppen er enorme: alt fra boliger, språkundervisning og yrkestrening til kroniske sykdommer, kvinners trygghet fra familievold og helbredelse av flere generasjoner med krigstraumer.
Afghanske familier begynte å flytte til dette området under krigen mot Russland sent på 70-tallet. Dette var velutdannede, sekulære muslimer som ofte var ledere innen sine fagområder. Barna deres vokste opp i USA, og mange av dem har fått seg universitetsutdannelse og blitt assimilert inn i den vestlige kulturen.
Familiene har behov for et kjent miljø, aksept og integrering i samfunnet
Den andre bølgen av flyktninger kom etter 11. september-angrepet og besto hovedsakelig av enker og barn. De opplevde store utfordringer og kunne ofte dårlig engelsk, hadde liten eller ingen formell utdannelse og svært begrensede økonomiske ressurser.
Den tredje bølgen, som har fortsatt til i dag, består av oversettere som bisto den amerikanske regjeringen under krigen i Afghanistan etter 11. september, og som nå søker asyl. De trenger relevant yrkesopplæring, og noen av dem trenger psykisk helsehjelp for å bearbeide traumene de har opplevd.
Alle disse familiene har det samme behovet for både et kjent miljø (som de ofte finner i moskeen eller på afghanske markeder), aksept og integrering i samfunnet. Etter årevis med krig og stammekonflikter er mangel på tillit et stort problem i det afghanske miljøet, noe som ironisk nok driver enkelte til å ha mer kontakt med de vestlige naboene sine. En av måtene noen av disse behovene blir møtt på, er gjennom samarbeid mellom menigheter og lokale afghanske organisasjoner. Miriam arbeider for en av disse organisasjonene og har stor omsorg for folket sitt. Hun arbeider ustanselig for å engasjere flere samarbeidspartnere i hennes visjon for sitt folk. Hun tilbyr studiehjelp, yrkesopplæring og støttegrupper for ofre av vold i hjemmet. Nå for tiden samarbeider hun med en kristen om flere prosjekter som hjelper afghanske kvinner til å bearbeide traumer og misbruk. Sammen søker de Guds helbredelse i disse kvinnenes liv. Når voldsmønstre som har utviklet seg gjennom generasjoner blir forvandlet, håper de at afghanske familier vil kunne finne fred og helbredelse.
Be om at afghanske krigsofre kan få oppleve helbredelse.
Be om at lokale menigheter vil vise gjestfrihet og tilby ressurser til det afghanske miljøet.
Be om at ekteskap må bli forvandlet, og at de som lengter etter frihet fra vold må få den støtten de trenger.
Krigen i Syria har ført til en enorm strøm av flyktninger, som hovedsakelig tas hånd om av nabolandene. Før dette, i 2014, blusset konflikten opp igjen i Irak, og dette førte også til flere hundre tusen nye flyktninger. Mange av disse flyktningene har flyktet til Libanon, hvor libanesiske menigheter har viet seg til å hjelpe dem. Mens de har hjulpet andre har menighetene selv blitt forvandlet.
Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid
I en menighet i Libanon har 300 syriske og 300 irakiske flyktninger de siste årene sluttet seg til de 200 libanesiske medlemmene. Hele familier av flyktninger og de som har mistet hele eller deler av familien har funnet et nytt hjem i denne menigheten. De får hjelp på ulike områder: Matkuponger og medisin gjør det mulig å overleve fysisk i en vanskelig situasjon, sjelesorg og smågrupper hjelper flyktningene til å håndtere traumene og gudstjenester og undervisning gir åndelig vekst for de som allerede er kristne eller som vurderer å ta imot Jesus.
I fjor fokuserte denne kirken på konseptet «familie». Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid. Ekteskapskurs og retreater har vist seg å være til hjelp for å takle påkjenningen dette har vært for ektepar. I gudstjenester og smågrupper har det blitt understreket hvor viktig familien er for individet, kirken og samfunnet. Målet er å bygge sunne familier hvor mennesker kan trives og vokse – familier som kan være et vitnesbyrd og en velsignelse for andre.
Mange av flyktningene har fått seg åndelige søsken i de lokale menighetene i Libanon, og dette hjelper dem til å tilpasse seg alle endringene som blir tvunget på dem. Det gir dem motivasjon til å gå videre i sine nye liv.
Be for de mange flyktningene som fremdeles befinner seg i vanskelige og ofte håpløse situasjoner, med desperate fysiske, følelsesmessige og åndelige behov.
Be for menigheten som er omtalt her, og for andre som den, som tjener flyktningene og ønsker dem velkommen – be om at innsatsen deres må bli rikt velsignet.
Be for flyktningene i Libanon, som har begynt på den lange prosessen med å bygge nye liv. Be om at de må få en fremtid av håp for familiene sine.
Yida-leiren: flyktninger som ambassadører for Jesus
I Bibelen finner vi historier om mennesker som er fordrevet fra hjemlandet. Også i dag ser vi mennesker på flukt, som lengter etter trygghet og husly. Flere hundre tusener av disse flyktningene har funnet et tryggere hjem i Sør-Sudan, verdens yngste stat.
Mange muslimske folkegrupper har flyktet fra Nuba-fjellene i Sudan, slik som folkegruppene dagig, ashron, lira, moro, shad og tabanya. De har mistet hjem, familiemedlemmer og levebrød på grunn av gjentatte bombeangrep utført av sudanesiske militærstyrker under borgerkrigen som herjer fremdeles. Nå overlever de i flyktningeleirer slik som den i Yida, Sør-Sudan, hvor de får sine mest grunnleggende behov dekket av diverse hjelpeorganisasjoner.
Blant disse flyktningene er det noen få som følger Jesus. Disse har dannet små felleskap i leirene og deres mål er å nå ut til sine muslimske landsmenn med evangeliet. Lokale menighetsledere har satt seg et ambisiøst mål: Å nå ut til alle de over 70 etniske grupperinger i Yida-leiren. Det er en stor utfordring at flertallet av beboerne snakker språk som ikke er skrevet ned. Veldig få av flyktningene kan lese eller skrive. Derfor finnes det heller ikke Bibelen på deres språk.
Jesus underviste folket med historier og lignelser. Med Ham som forbilde får trofaste Jesus-etterfølgere opplæring i fortellerkunsten og tips om hvordan de kan svare på spørsmålene til sine muslimske landsmenn. Og Gud er virksom! Muslimer hører om Jesus for første gang og de begynner å følge ham. På denne måten gir oppholdet i Yida-leiren en unik anledning til å gjøre evangeliet kjent for muslimske flyktninger. Hvis de etter hvert får anledning til å returnere til hjemlandet sitt kommer de til å ta evangeliet med seg til dem som ble igjen der.
La oss be:
Om at de som nylig har kommet til tro kan vokse i enhet, oppmuntre hverandre i felleskap og kjærlighet, og være et lys i Yida-leiren
For sikkerhet i leirene og for god forvaltning av humanitær hjelp slik at behovene til flyktningene blir møtt.
For fred i regionen slik at flyktningene kan dra hjem til Nuba-fjellene og de som følger Jesus kan ta evangeliet med seg.
Inntil nylig var Syria et stabilt land. Jordbruk og oljeindustrien sørget for tilstrekkelig inntekter for de fleste, og barn og ungdom fikk skolegang. Under Assads autoritære styre ble politisk motstand brutalt slått tilbake, men religiøse og etniske minoriteter kunne nyte fredelig sameksistens med det sunnimuslimske flertallet.
Den arabiske våren forandret situasjonen drastisk. Borgerkrig brøt ut i 2011 og ble trappet opp fra år til år. Over 50 % av befolkningen har blitt tvunget til å forlate hjemmene sine og har lagt ut på en reise med ukjent mål. Mange ble interne flyktninger og dro til slektninger og venner. Over 4 millioner befinner seg i nabolandene hvor de i økende grad betraktes som en tung byrde. Mange av dem overlever på humanitær bistand og barna deres får ofte ikke skolegang. Ingen vet hvordan fremtiden kommer til å se ut.
På den andre siden har denne reisen inn i uvissheten gitt mange muslimer anledning til å komme seg vekk fra et veldig kontrollert sosialt miljø. Dermed har de fått større frihet til å vise interesse for kristen tro. I tillegg har grusomhetene utført av ekstremister som tilhører den såkalte Islamske staten fått dem til å stille spørsmål angående verdiene i deres egen religion. Mange muslimer tar nå villig imot invitasjoner fra menighetene som viser dem omsorg ved å dele ut mat, tepper, brensel og ved å gi veiledning og sjelesorg. Gud er virksom i og gjennom disse omstendigheter. Noen steder er kirkene fullpakket med de som nylig har kommet til tro på Jesus, andre steder finnes åpenhet og mange anledninger til å snakke om tro.
En familie i Beirut forteller hvordan de måtte forlate alt og flykte fra Syria og inn i Libanon. De bor i en liten leilighet. Det er vanskelig å mette hele familien og ungene deres får ikke gå på skole hver dag. Men midt i disse omstendighetene sier de: «Vi har mistet vårt hjem, men i Jesus har vi funnet noe som er uendelig mer verdifullt.»
La oss be:
Om at konflikten i Syria tar slutt. Menneskelig sett er dette umulig, men alt er mulig for Gud.
For millioner av flyktninger med store fysiske og psykologiske behov.
Be for de kristne i landene flyktningene kommer til. Må de evne å helhjertet gi hjelp og støtte med både kortsiktige og langsiktige behov under integreringsprosessen.
Området rohingya-folket kaller hjem ligger på grensen mellom rommene Østlige Sør-Asia og Indo-malaysia i Islams hus. Plasseringen, klemt mellom digre etniske, lingvistiske, religiøse og politiske grupperinger, byr på spesielle utfordringer for denne folkegruppen.
Det muslimske folkeslaget, rohingya, har levd i den nordlige delen av Arakan-fjellene ved kysten av Bengalbukta i århundrer. De har stort sett levd i fred med sine hovedsakelig buddhistiske nabofolk. Men da Burma (nå Myanmar) fikk selvstendighet i 1948 ble de plutselig konfrontert med en overveldende buddhistisk befolkning. I begynnelsen fikk de godkjenning som et minoritetsfolk med de samme rettighetene. Men i 1982 kom en ny lov fra den militære diktatoren som ikke godtok rohingya-folket som medborgere. De 2 millioner rohingyaene er en av verdens største folkegrupper uten statsborgerskap.
I 2012 nådde den økende diskrimineringen nye høyder da det dessverre brøt ut voldelige sammenstøt mellom buddhister og rohingya-folket. Flere hundre mennesker ble drept og mange rohingya landsbyer ble ødelagt. Siden har 100 000 rohingyaer blitt stuet sammen i flyktningeleirer eller ghettoer, ofte bare noen få kilometer fra sitt opprinnelige bosted. Dette har ført til et økende antall flyktninger. Hundre tusener rohingyaer har flyktet til nabolandene eller enda lenger bort. Dessverre blir de ofte offre for menneskehandel eller kriminalitet.
Rohingya-folket reiser mot en uviss fremtid – uten hjemland, uten forsvar, avskåret fra sine røtter og uten håp. Men Gud «glemmer ikke ropet fra de som plages» (Salme 9, 13). Enkelte steder har rohingyaene funnet håp og glede gjennom tro på Jesus. Men flertallet av dette dyrebare folket har fremdeles ingen adgang til evangeliet.
La oss be:
At konflikten løses på en rettferdig måte.
At rohingyaene får leve i fred både i hjemlandet og områdene de har flyktet til.
For internasjonale initiativer som satser på å gi rohingyaene muligheten til å trives, leve i verdighet og gi ungene deres en bedre fremtid.
Mange av fangene i dette området er arrestert for brudd på innvandringslover. De kommer blant annet fra Sudan, Etiopia og Eritrea der de flyktet fra hjemlandet i håp om å finne noe bedre. Eritrea er en liten nasjon på Afrikas horn med omtrent 5,5 millioner innbyggere med nesten like mange kristne og muslimer. Myndighetene i dette lille landet er godt kjent for brudd på menneskerettigheter. Det er mange som har flyktet fra brutale forhold i sitt hjemland for så å ende opp i fengsel andre steder uten gyldige papirer.
I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
En av måtene noen av disse behovene blir møtt på, er gjennom samarbeid mellom menigheter og lokale afghanske organisasjoner. Miriam arbeider for en av disse organisasjonene og har stor omsorg for folket sitt. Hun arbeider ustanselig for å engasjere flere samarbeidspartnere i hennes visjon for sitt folk. Hun tilbyr studiehjelp, yrkesopplæring og støttegrupper for ofre av vold i hjemmet. Nå for tiden samarbeider hun med en kristen om flere prosjekter som hjelper afghanske kvinner til å bearbeide traumer og misbruk. Sammen søker de Guds helbredelse i disse kvinnenes liv. Når voldsmønstre som har utviklet seg gjennom generasjoner blir forvandlet, håper de at afghanske familier vil kunne finne fred og helbredelse.
Mange muslimer tar nå villig imot invitasjoner fra menighetene som viser dem omsorg ved å dele ut mat, tepper, brensel og ved å gi veiledning og sjelesorg. Gud er virksom i og gjennom disse omstendigheter. Noen steder er kirkene fullpakket med de som nylig har kommet til tro på Jesus, andre steder finnes åpenhet og mange anledninger til å snakke om tro.