Av og til får vi spørsmål om hvorfor vi ikke regelmessig bruker ordet «Allah» når vi omtaler muslimers gudsbilde. Dette er et område der det er lett å gjøre feil uansett hva en gjøre, fordi våre gudsbegrep er veldig personlige og kan vekke mange sterke meninger og følelser. Forhåpentligvis kan litt forklaring føre til refleksjon og en bedre forståelse.
Det hadde vært enkelt om vi bare kunne bruke begrepene «Gud» og «Allah» for å skille mellom Bibelens teologi og Koranens, men det kan vi ikke. Det er lett å tenke at «Allah» er et utelukkende muslimsk ord, men det er et arabisk ord. Det brukes av muslimer, men også av kristne – siden lenge før islam ble til.
«Allah» er tydeligvis et låneord på arabisk, siden det er det eneste arabiske ordet med den tykke «L»-lyden. Det stammer sannsynligvis fra arameisk og er dermed beslektet med hebraiske ord som «El» og «Elohim», ord som Israelsfolket brukte fra før Gud åpenbarte seg som «Jahve». På arameisk finner vi et beslektet ord, «Elah», som brukes for «Gud» i grunnteksten til Daniels bok i Bibelen. Ulike dialekter på arameisk har gitt variasjon i uttalen og skrivemåten, som igjen kan ha endret seg ytterlige da ordet ble en del av arabisk.
Siden «Allah» er et arabisk ord, og siden vi skriver bønneguiden på norsk, bruker vi det norske ordet «Gud» også når vi beskriver muslimenes teologi og gudsliv. Dette er i tråd med utbredt bruk på norsk i andre sammenhenger, slik som Store Norske Leksikon (se deres artikkel om islam).
Ord som «Gud», «Allah» og «Elohim» er ikke navn på Gud, på samme måte som «Jahve» er et navn. De er ord som brukes i mange forskjellige sammenhenger med ulikt meningsinnhold. For eksempel, i grunnteksten til GT brukes elohim både for Gud (Israels Gud), gud/gudinne, avgud og enda til demoner (5. Mos 32,17). «Elah» kunne også brukes på flere måter på arameisk. På arabisk, derimot, er betydningen av «Allah» begrenset til «Gud» (stor forbokstav). Låneord har gjerne en mer begrenset mening enn originalens meningsmangfold.
Vi må huske at «Gud» heller ikke er et utelukkende kristent begrep, og ordet har en førkristen fortid. Andre grupper, slik som mormonene, snakker også om «Gud», og når «Gud» brukes som bannord på norsk, legges en helt annen betydning inn i ordet.
Ordet «Gud» er mer som et beskrivende begrep enn et navn. Likevel, i daglig bruk blant kristne, når vi henvender oss til Gud i bønn, bruker vi «Gud» på en veldig personlig måte som om det var et egennavn. Det er da lett for oss å tenke bare på hva «Gud» betyr for oss, og vi vil gjerne ha enerett på «Gud». Det kan vi ikke gjøre i møte med en verden der ord blir brukt på mange forskjellig måter. Det som blir viktigst da er å være tydelig på hva Bibelen sier om Gud, kontra hva muslimer tror. Det er det vi forsøker å gjøre i bønneguiden.
Foto: En tallerken med Herrens bønn («Fader vår») på arabisk.