Hver ettermiddag ser du mennene samle seg rundt tekannen
Mali er et land uten kystlinje i Vest-Afrika. Det bor 18 millioner innbyggere i landet, og 90 % av dem er muslimer. Mali pleide å være et fredfullt land, men siden 2012 har det vært uroligheter og konflikter nord i landet, forårsaket av militante islamistiske grupper. Vold og ustabilitet i regjeringen har ført til økt fattigdom og etniske skiller.
Men, alle stammene i Mali deler et ordtak: «Den fremmede er verd mer enn deg!». Hvis du kommer som en fremmed til en landsby, vil du finne en familie å bo hos, mat og vann. Til og med de som ikke har særlig mye vil dele maten sin med en reisende. En utlending vil til og med få et lokalt familienavn. På den måten har de fått en plass i samfunnet, og blir behandlet som en som tilhører den etniske gruppen eller kasten som familienavnet tilhører.
Det som virkelig binder Mali sammen, er det lille glasset med te som deles flere ganger om dagen. Hver ettermiddag ser du mennene samle seg rundt tekannen i gatene, på gatehjørnene, foran et hjem, eller utenfor den lokale butikken. Å lage god te er en langsom prosess, og mens man venter, kan man snakke om familie, politikk, religion eller fotball!
INSPIRASJON TIL BØNN:
Nasjoner ødelegges av korrupsjon, vold, fordommer og ekstremisme; men de blir bygd opp av ærlighet, fred, enhet og medfølelse. Be velsignelsen i Salme 67,1-8 over Mali.
Be om at mange flere i Mali skal bli innlemmet i Jesu familie. Se Ef 2,18-20.
Be for de som jobber med å spre evangeliet i Mali, og for at flere troende i de lokale menighetene skal være et lys for nasjonen.
Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.
Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.
Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om Guds beskyttelse, forsørgelse og fred for fulanikvinner som står alene tilbake i landsbyene sine. Måtte de ligne enken fra Sarepta, som prioriterte Gud ved å tjene profeten Elia (1 Kong 17,7-15).
Be at evangeliet må reise sammen med de 35 millioner fulanier som forflytter seg på kryss og tvers av Afrika.
Be at fulaniene, når de praktiserer gjestfrihet, må oppleve et møte med Ham som sa «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20).
Det muslimske folket som kaller seg fulbe, i Ghana, er mest kjent som fulani. De anslås å være om lag 300.000, men det er usikkert siden de er mange nomadiske stammer som flytter jevnlig rundt med sine flokker av storfe. Dyrene gir folket både melk som er deres viktigste matkilde og møkk som er deres brensel. Begrepet pulaaku er en viktig del av fulanienes verdensbilde. Pulaaku omtales som «Fulanienes rette takt og tone», og innebærer regler for hva som er god fulanikultur. En god fulani regnes for å være tålmodig, vis, beskjeden, respektfull og reservert.
Ekteskaps- og navne-seremonier er de mest verdsatte skikkene i disse samfunnene. Barn er ofte forlovet godt før de når alderen for ekteskap. Nyfødte babyer holdes isolert i et rom de syv første dagene, før de får navn på den åttende dagen. Det er også dagen for omskjærelse.
En av de mange utfordringene som fulbe-folket i Ghana står overfor er den mangeårige konflikten med lokale bønder. Jord- og vannfeider fører til ødeleggelse av eiendom og tap av liv. Mange av dem lever i fattigdom og arbeider som gjetere for lokale storfeeiere. De håper på en bedre fremtid for sine barn slik at de ikke fortsetter å leve i slik fattigdom. Mange fulbe-barn går ikke på skolen og noen er underernærte. De har liten sjanse til å bli noe annet enn gjetere.
Be for dem
Be om enighet og fred mellom fulbe og lokale bønder om deling av ressursene.
Be om muligheter for fulbes unge til å få en trygg og meningsfull fremtid.
Be for de kristne i Ghana, at de kan være en velsignelse for fulbe-foket, og vise dem Kristi kjærlighet.
For tusen år siden var soninke-folket den dominerende folkegruppen i den delen av Vest-Afrika som i dag omfatter Mali, Senegal og Mauritania. I dag er folket mer spredt fordi mange har flyttet til nye områder og bosatt seg blant andre folkegrupper. De har en myte om en stor slange med navnet Bida. Bida undertrykte soninke-folket i århundrer, men den beskyttet også kongeriket deres. Bida ble til slutt beseiret av en ung soninke, og det ble også slutten på soninke-riket.
Soninke-folket har sitt eget språk, men mange av dem snakker også ett eller flere av de lokale språkene der de bor. De var ett av de første folkegruppene utenfor Sahara som tok imot Islam, og dette er de stolte over. Misjonsarbeidet blant dette folket startet på begynnelsen av 1980-tallet og er derfor forholdsvis nytt. Det finnes i dag svært få troende blant sonikene. Omkring 100 personer i en folkegruppe på 2,5 millioner. De troende er spredt rundt omkring. Det er ikke kjent om det finnes noen menigheter bland dem. Misjonærene jobber for å utruste de som allerede følger Jesus og følger opp de som oppriktig søker sannheten. På den måten kan evangeliet spres til familie og venner.
En beslutning om å følge Jesus kan føre til forfølgelse og lidelse. En troende fra soninke-folket fortalte oss nylig: «Be om at jeg ikke må komme i vanskelige situasjoner hvor jeg må velge mellom lojaliteten til Jesus eller til min familie».
Be for dem
Be for dem som arbeider med å så ut såkorn blant soninke-folket, at de må lykkes i arbeidet.
Be for de troende som er spredt rundt omkring, at de får styrke og oppmuntring der de er.
Be for nye troende at de skal ha visdom i dagliglivet, så de ikke har frykt for forfølgelse, men heller får anledninger til å dele sin tro.
Like sør for Sahara, hovedsakelig i Senegal og Gambia, bor wolof-folket. Mange bor i områder med halvørken og driver selvbergings-jordbruk ved å dyrke hirse, korn og jordnøtter i karrig og tørt jordsmonn. De er kjent for sin gjestfrihet og sin sans for humor, og gjør det de kan for å få gjestene til å le og slappe av sammen. Gjester får alltid tilbud om mat, selv når de knapt har nok til seg selv. Kolanøtter symboliserer tradisjonelt nærhet og respekt. Nøttene er røde og glatte med en bitter smak. De inneholder koffein og regnes som en energigivende godbit. Wolof-folket tilbyr kolanøtter til mennesker som har vunnet deres tillit. Når en wolof-mann ønsker å gifte seg, så gir han disse nøttene til sin utkåredes far og onkel. Flytter man til en ny landsby eller inngår en forretningsavtale, så gis kolanøtter til høvdingen eller verten som et tegn på respekt og et ønske om fred og enhet.
Blant omkring 5 millioner wolof, finnes det omkring 150 kristne. De aller fleste har derfor aldri truffet en kristen. De som bor i landsbyene er utelukkende muslimer, og islam preger alle aspekter av livet. Om du fikk anledning til å tilbringe en dag sammen med disse imøtekommende og generøse folkene ville du helt sikkert bli veldig glad i dem!
Be for dem
Regntiden er kort og det er en utfordring å dyrke nok mat. Det de produserer er ikke tilstrekkelig næringsrikt for et sunt kosthold. Be om utviklingsprosjekter med introduksjon av nye jordbruksteknikker og økt produksjon som siktemål.
Helse er en utfordring. Mange wolof er bekymret for hva som kan skje hvis en i familien blir syk. Det er få som har midler til å betale for medisiner, og det er lite tilgang til helsetjenester.
Be om fred i landet, i relasjonene og i hjertene (Matt 11,28-29).
Abdulai er et velrespektert mann i lokalsamfunnet i det nordlige Ghana. Han er familiens overhode og eldste i landsbyen. Han lever likevel i frykt for at noen skal skade familien hans med trolldom eller heksekunst. For å beskytte seg og familien, bruker han urteblandingen nangbantotim, som kan oversettes til «medisin mot dårlige nyheter». Denne praksisen kommer fra afrikansk folkereligion, og er svært utbredt i det nesten helt muslimske høvdingedømmet Dagon, der dagombafolket bor. Når et barn blir født, kan ingen utenfor familien se barnet før det er utført et spesielt rituale. En trollmann blander urter med sheasmør. Dette brukes til å tegne et kors på det nyfødte barnets fot og over døren til rommet. Noe av medisinen legges i barnets munn eller i en amulett som de har på seg. Dette fungere som en motgift mot forbannelser som kan bli lyst over barnet. Korset er et symbol som representerer beskyttelse fra alle fire retninger. Abdulai har malt korssymbolet på alle veggene i rommet sitt, for å beskytte seg mot ødeleggelser under de sterke stormene som er vanlige i regntiden. Korssymbolet kan tegnes overalt. I disse for det meste jordbrukssamfunn finner man det på steiner ute på åkrene og ellers rundt omkring på gårdene. Abdulai er stolt av å ha urter til nangbantotim. Han planlegger at barna skal arve dem en dag. Det at de andre vet at han har slike urter, mener han er avskrekkende nok for dem som ønsker å skade han eller familien.
Be for dem
Be om Guds beskyttelse over dagombafamiliene, gode innhøstninger og forbedrede muligheter, bedre kvalitet på helsevesen og utdanning i de mange landsbysamfunnene.
Be om at de 1,2 millioner dagomba-muslimene kan oppdage makten i Jesu kors.
Be om at de få troende dagombaene kan være lys i sitt lokalsamfunn i deres tro at Jesu kors alene kan gi beskyttelse.
Gonjaene bor i nordregionen i Ghana, og har et folketall på 310 000.Det er sagt at islam har vært der siden Gonjakongedømmet ble grunnlagt på 1600-tallet, men har blitt mer vesentlig de siste tiår. I dag betyr det å være en gonja å være muslim. Men de fleste blant gonja-folket praktiserer fremdeles tilbedelse av ulike lokale guder og forfedredyrkelse.
Familiens innflytelse blir en viktig faktor når det gjelder beslutninger om tro
De fleste familier bor i et inngjerdet område som består av tre til ti rom. Innhegningen er bebodd av en mann, hans koner og alle ugifte barn. Når en sønn blir gift, må han bygge sin egen innhegning og flytte fra faren. Men de vil fremdeles rådspørre hverandre når det gjelder viktige familieanliggender. Derfor blir familiens innflytelse en viktig faktor når det gjelder beslutninger om tro. De som beslutter å følge Kristus står overfor ulike former og nivå av forfølgelse. For eksempel:
Hanifa og Musa er søskenbarn, og har vært bestevenner siden de var små. De pleide å tilbringe hele tiden sammen. Når Hanifa ble kristen, tvang Musas far og bror han til ikke å spise mer sammen med Hanifa, fordi han nå ble sett på som uren.
Seid ble angrepet av sin egen far, som rettet våpen mot ham fordi han var blitt en kristen. Han berget seg ved å flykte gjennom vinduet.
Ashata presses for tiden av sin familie for at hun skal skille seg fra ektemannen som hun har fire barn med, fordi han ble en Kristi etterfølger etter at de ble gift.
At gonjanske troende må forstå hvordan de kan dele sin tro med sine familier uten at det skaper adskillelse.
Gonja-folket er blant de med minst lese- og skriveferdigheter i Ghana. Be for bistandsprosjektene som arbeider for samfunnsutvikling blant gonja-folket gjennom lese- og skriveopplæring.
Be om at gonja-familier kan påvirke hverandre til åpenhet for å høre budskapet om Jesus.
Det som begynte som en metode for å trene gutter i islams verdier og i å lære Koranen utenat, har blitt til moderne utnyttelse av barn, menneskehandel og slaveri i deler av Vest-Afrika. Garibou eller talibé gutter er et vestafrikansk fenomen og er mest utbredt i tett befolkede områder i Mali, Senegal, Burkina Faso og Guinea Bissau. Dette er gutter som sendes av foreldrene for å få opplæring i Koranen av en mester eller «marabout». Målene for denne «disippelgjøringen» inkluderer å lære hele Koranen utenat på arabisk (et språk de fleste guttene ikke forstår) før de er 19 år. Ved daglig å tigge om mat og penger (hvorav en bestemt kvote må gå til marabouten) skal barna utvikle egenskaper som tålmodighet, ydmykhet, lidelse og god oppførsel. Når det er tid for å plante vil guttene bli leid ut til gårder, og marabouten får alle inntektene. Hvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Menneskehandel med barn foregår også, og barn transporteres av voksne fra land til land. I mars 2015 ble 2 voksne arrestert i Guinea Bissau mens de smuglet 54 barn til Dakar. Statistisk informasjon varierer og er ikke lett å bekrefte, men minst 100 000 barn er offer for denne praksisen. Nasjonale myndigheter er under press fra religiøse ledere, og følger ikke opp sine egne lover eller internasjonale forpliktelser. Dødsfall blant disse barna blir ikke registrert, selv om likene blir returnert til familiene.
Disse guttene er fratatt retten til en barndom. Hvis de slipper unna marabouten, velger de ofte å leve på gata. De vet at hvis de reiser hjem, vil de bli sendt tilbake til lidelsen de har opplevd. La oss be:
Be om at myndighetene i Vest-Afrika vil lage strengere lover for å ta vare på rettighetene og utdannelsen til disse guttene. Be om at rapporter om marabouter som misbruker barn vil bli fulgt opp og behandlet rettferdig.
Dette regionale systemet med opplæring i Koranen var opprinnelig annerledes. Nå handler det om økonomisk vinning for skruppelløse og falske marabouter. Be om at de som utnytter barn i religionens navn vil bli avslørt og behandlet rettferdig, eller at deres hjerte skal bli overbevist om det onde de gjør «i Allahs navn».
Be om flere mennesker som er villige til å kjempe for disse barnas rettigheter. Be om flere sentere som disse guttene kan rømme til og få beskyttelse, medisinsk oppfølging, nødvendig ernæring, kjærlighet og utdanning.
Det vestafrikanske rom:
Viktigheten av å finne ut selv
Det vestafrikanske rom i Islams hus er en slagmark mellom muslimene i saharaområdet, kristne langs atlanterhavskysten, og den vedvarende animismen som stadig popper opp under overflaten av begge religioner. Både i det muslimske nord og det kristne sør påvirker afrikanske stammereligioner fortsatt både de som bekjenner islam og de som bekjenner kristentroen. For mange vestafrikanere som verken er kristne eller muslimer er det praktiske spørsmålet de stiller seg: «Hvilken religion kan beskytte meg fra de åndelige kreftene rundt meg?» Troende med muslimsk bakgrunn i Vest-Afrika har kommet til tro på Jesus på ulike måter. De snakker ivrig om levende kristne fellesskap, og påvirkningen fra kristne skoler, barnehjem og utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene. Mange snakker om den sosiale rettferdigheten de har funnet innenfor trofaste grupper som lever evangeliet ut i hverdagslivet. Og bak alle disse effektive initiativene for å nå ut finner vi utholdende bønner fra brennende kristne grupper i Vest-Afrika, kjent for sine lange netter med bønn og faste.
Mange som har konvertert fra islam vitner om hvordan de selv oppdaget at Kristus er den han sier han er. Til forskjell fra Koranen, som helst skal være kun på arabisk, møter de Bibelen oversatt til deres lokale språk. Mer enn én troende med muslimsk bakgrunn har kommentert: «Jeg forstår ikke arabisk eller Koranen, men jeg forstår Bibelen.»
Når han ble spurt «Hva sier du om Jesus», svarte en troende med muslimsk bakgrunn: «Koranen sier: Hvis du er i tvil, spør de menneskene som var før deg. Jeg ser på Jesus som en som tar bort tvilen min. Jesus er en som sier at du ikke kan komme til Far uten ved ham. Jeg godtar det, han er sannheten og livet.» En annen hadde dette vitnesbyrdet: «Som muslimer var alt vi gjorde fem bønner vi kunne utenat. Men, det var ingen sikkerhet rundt om vi kom til himmelen. Ingen kunne gi meg gode svar. Dette fikk meg til å se nærmere på hvem Jesus var.»
Når muslimer finner ut selv hvem Jesus er, gjennom bønnesvar, drømmer eller ved å lese i Bibelen, finner de en Herre de ikke kan ignorere, og som de blir villige til å gi livet sitt for. La oss be:
Be for de voksende bevegelsene av mennesker som kommer til tro på Jesus i Vest-Afrika, at de vil stå fast i sin nye tro.
Utfordringer som Boko Haram, synkretisme og sosial urettferdighet er alle uttrykk for onde krefter. Be om beskyttelse fra disse.
Det er over 100 millioner vestafrikanske muslimer, og de utgjør nesten en tredjedel av befolkningen i regionen, med mer enn 514 ulike språkgrupper. Be for de som enda ikke har hørt om Jesus i denne mangfoldige regionen.
Mauritania er nesten tre ganger så stort som Norge og består hovedsakelig av ørken. Arabere, berbere og svarte afrikanske folkegrupper har møttes og blandet seg her. Omtrent 70 % av befolkningen snakker hassania-arabisk og tilhører maurerne, en arabisk-berbisk folkegruppe. Halvparten av denne gruppen kalles hvite maurere og består av handelsmenn, adelsmenn, akademikere og andre i eliten. Svarte maurerne, den andre halvparten, stammer fra afrikanske slaver. De resterende 30 % av befolkningen består av forskjellige svarte afrikanske grupper, og bor for det meste i sør, og i hovedstaden.
I 1957 bodde fremdeles 90 % av maurerne i telt og var nomader. Det fantes ingen store byer. En alvorlig tørkeperiode på 70-tallet tvang mange til å selge buskapen sin og flytte til byene som vokste frem, og som har fortsatt å vokse siden den gang.
Araberne spredte islam til Sahara på 700-tallet, noe som gjorde berbernes innflytelse svakere. I 1920 ble Mauritania fransk republikk, og fikk sin uavhengighet som stat med islamsk lovgivning i 1960. De fleste ser dette som svaret på alle problemer, som fattigdom, korrupsjon, slaveri, urettferdighet, tørke osv. Men deres nomadelivstil og verdiene sitter dypt. Selv i byene sitter de heller på et teppe enn på en stol, de har tilsynelatende ikke helt skjønt poenget med trafikkregler, og de ofte gifter og skiller seg flere ganger.
I dag er befolkningen i Mauritania nesten 100 % sunnimuslimer. Det er kun en håndfull kristne i landet.
La oss be:
Be om at dette tidligere nomadefolket vil finne veien til Kristus.
Be for de troende som Gud har kalt til å demonstrere sin kjærlighet blant befolkningen i Mauritania.
Be for de som har kommet til tro på Jesus blant maurerne, at de vil vokse seg sterke i troen og ha frimodighet til å dele den.
Begrepet pulaaku er en viktig del av fulanienes verdensbilde. Pulaaku omtales som «Fulanienes rette takt og tone», og innebærer regler for hva som er god fulanikultur. En god fulani regnes for å være tålmodig, vis, beskjeden, respektfull og reservert.
De har en myte om en stor slange med navnet 
Misjonsarbeidet blant dette folket startet på begynnelsen av 1980-tallet og er derfor forholdsvis nytt. Det finnes i dag svært få troende blant sonikene. Omkring 100 personer i en folkegruppe på 2,5 millioner. De troende er spredt rundt omkring. Det er ikke kjent om det finnes noen menigheter bland dem. Misjonærene jobber for å utruste de som allerede følger Jesus og følger opp de som oppriktig søker sannheten. På den måten kan evangeliet spres til familie og venner.
Kolanøtter symboliserer tradisjonelt nærhet og respekt. Nøttene er røde og glatte med en bitter smak. De inneholder koffein og regnes som en energigivende godbit. Wolof-folket tilbyr kolanøtter til mennesker som har vunnet deres tillit. Når en wolof-mann ønsker å gifte seg, så gir han disse nøttene til sin utkåredes far og onkel. Flytter man til en ny landsby eller inngår en forretningsavtale, så gis kolanøtter til høvdingen eller verten som et tegn på respekt og et ønske om fred og enhet.
De som beslutter å følge Kristus står overfor ulike former og nivå av forfølgelse. For eksempel:
Hvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Troende med muslimsk bakgrunn i Vest-Afrika har kommet til tro på Jesus på ulike måter. De snakker ivrig om levende kristne fellesskap, og påvirkningen fra kristne skoler, barnehjem og utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene. Mange snakker om den sosiale rettferdigheten de har funnet innenfor trofaste grupper som lever evangeliet ut i hverdagslivet. Og bak alle disse effektive initiativene for å nå ut finner vi utholdende bønner fra brennende kristne grupper i Vest-Afrika, kjent for sine lange netter med bønn og faste.