Antall muslimer: 8 000 000
Jarot er en universitetsstudent i Jakarta. Han kom til hovedstaden fra en mindre by for å studere ingeniørfag, men det ble utfordrende for ham å være langt hjemmefra. Som mange andre indonesere vokste Jarot opp som en kulturell muslim, men han var ikke noe særlig from.
Fortsett å lese 2021 – Dag 11 – 23. april – Jakarta, Indonesia
«I forrige uke døpte jeg min egen mor!» avslørte Shared, en ung kvinne med et karakteristisk dekkende hodeplagg – «jilbab». I denne lille byen øst på øya Sumbawa i Indonesia, har det startet en liten menighet av mennesker som kommer til tro på Jesus.
«Gud har arbeidet blant oss,»rapporterer Shared. «Før var det bare 200–300 kristne som bodde i noen landsbyer i nærheten av byen. Vi hadde ikke kontakt med dem. Men de siste 5 årene har Gud vist oss at Jesus er mer enn en profet. Noen kristne kom for å hjelpe oss til å oppdage sannheten om hvem Jesus er ut fra historiene i «Injil» (NT). Vi måtte verken forandre kulturen vår eller forlate samfunnet vårt. Vi forteller andre familiemedlemmer om Ham.»
Den hellige ånd arbeider i denne folkegruppen som har ca 800 000 medlemmer, kjent som bimafolket eller mbojo-folket. På tross av forfølgelse på denne øya som er nesten helt islamsk, øker tallet på troende. Det nye testamentet og Jesus-filmen er blitt oversatt og kristne radioprogram er tilgjengelige.
De fleste som er bima gikk lite på skole før i tiden. De fryktet at undervisningen på skolen ville true kulturen og religionen deres. Dette har endret seg de siste årene, selv om de fleste fortsatt er fattige og lever som bønder. De lærer nå at de kan følge Jesus og samtidig holde mye av kulturen deres intakt fordi Jesus kom for å frelse mennesker «av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.» (Åpb. 5,9).
Selv om det er mer enn 180 million muslimer i India, forblir de en minoritet; de utgjør bare 15 % av Indias 1,3 milliard innbyggere. Av disse 180 millionene er anslagsvis 85 % sunnimuslimer, og av dem igjen bor nesten 40 millioner i Uttar Pradesh, den mest folkerike staten i India. Til tross for hundrevis av år med misjon, så er muslimene i Nord- India, nærmere bestemt sunnimuslimene i Uttar Pradesh, dessverre fortsatt å regne som et unådd folkeslag.
Etter opptøyene i Gujarat i 2002, hvor over tusen muslimer ble drept av militante hinduister, har muslimene i Nord-India levd i frykt. Som et resultat har muslimene gått i retning av å bo i tette, ofte fattige lokalsamfunn, for slik å føle seg tryggere. Over hele Nord-India er de muslimske områdene kjennetegnet av rekker av grønne flagg, mens oransje flagg pryder hinduistiske nabolag. Siden forfølgelsen av både muslimer og kristne fortsatt er intens, er lokalsamfunnene til sunnimuslimene i Uttar Pradesh praktisk talt under beleiring. Negativ medieomtale fører til flere angrep, og muslimske nabolag opplever at de blir nektet grunnleggende goder som vann, sanitæranlegg, skoler og helsetjenester.
Til tross for slik motgang og fare fortsetter muslimer i Uttar Pradesh å ønske gjester hjertelig velkommen. Mens vi drikker te og spiser sammen, ber vi om at disse dyrebare menneskene må få erfare det håpet som bare Jesus kan gi dem.
Malayene i Brunei bor på øya Borneo i Sørøst-Asia, omgitt av to malayiske
stater og Kinahavet.
Brunei er et lite, tropisk land. Overflod av olje og en liten befolkning på 250.000 har gjort landet rikt. Det har vært en muslimsk nasjon i alle fall siden 1400-tallet, da arabiske handelsreisende gjorde islam kjent. Brunei har vært viktig i spredningen av islam i Sørøst-Asia. Spania invaderte Brunei på 1400-tallet for å hindre dem i å omvende folket på Filipinene.
Islams ritualer og tradisjoner preger hverdagen for malayene i Brunei. Kulturen deres har ellers mye til felles med den større malayiske befolkningen. De verdsetter enighet og harmoni og praktiserer en form for islam som i stor grad er kontrollert av regjeringen. For å hindre avvik fra tradisjonell lære blir prekenen sendt ut fra religionsdepartamentet og undervist identisk i samtlige moskeer hver uke. Ifølge lovene kan muslimske menn bli bøtelagt for fravær fra fredagsbønnen eller ikke å imøtekomme andre religiøse krav.
To svært utsmykkede moskeer har fått navnene sine etter sultanene som bestilte og betalte for dem. Bygningene reflekterer nasjonen: Rik, men autoritær, og en befolkning som er tilfreds når de får nyte fred og velstand og fordelene som følger med.
Men hvilken uro dveler under den rolige ytre fasaden? Arbeid for den yngre generasjonen, sosialt tilpasningspress og skjulte familieproblemer er eksempel på bekymringer som ikke blir erkjent av et folk som ikke vil snakke negativt om noe.
Bønneropet høres fem ganger om dagen her i den sentrale regionen på øya Java i Indonesia. Når bønneropet gjenlyder i landsbyene stanser folk flest med det de holder på med og går for å be. Med ansiktene nedbøyd i retning Mekka gjennomfører de bønnene om og om igjen. Etterpå står de opp igjen og går tilbake til sine vanlige gjøremål.
Dette folket, kjent som Java Pesisir Lor (kystfolket i Nord-Java), teller 36 millioner og bor i et tettbygd område kjent for sin vennlige befolkning og frodige rismarker. Dette er et jordbrukssamfunn der mange av mennene jobber på markene. Mange av de unge har likevel flytta til de omkringliggende byene hvor de leter etter bedre framtidsmuligheter.
Midt i denne kulturelle endringsprosessen så forblir verdier som familie og respekt for de gamle likevel svært viktige. Folket verdsetter samfunn og tid med hverandre, og det finnes ingen økonomiske eller personlige offer som er for store for et familiemedlem. Ingenting er verre enn å mishage eller føre skam over ens familie.
På grunn av dette så viderefører mange av de unge sine foreldres religiøse tradisjoner uavhengig av hvorvidt de selv har en personlig overbevisning. De fortsetter å faste og be fem ganger om dagen og å gi til de fattige, men deres motivasjon kan komme av et krav om å følge skikkene snarere enn en oppriktig overbevisning.
Vi er så glade for at dere er på besøk! Bli med oss til vår venns bryllup!» Bryllup og begravelser er nesten ukentlige hendelser i landsbyene i øyriket Riau, Indonesia, og vanligvis er hele landsbyen invitert. Liv og død, fest og sorg, går hånd i hånd når landsbyboerne kommer sammen til disse hendelsene.
Riau-malayene er spredt utover 3000 øyer, samt fastlandet, på Sumatra. Felleskap og solidaritet knytter landsbyene sammen. I hvilket som helst hus du kommer til, vil noe av det første en gjest ser, etter ha hilst «Assalamualaikum» (fred være med deg), være et stort bilde av Mekka hengende på veggen.
Over 99 % av riau-malayene er muslimer. Hvordan dette gir seg uttrykk varierer mellom øyene, avhengig av de lokale religiøse lederne og landsbyboerne. Men, praktiseringen av islamske ritualer er ofte begrenset, mens den kulturelle identiteten i å være en muslim gjenspeiles i alle deler av kulturen.
Noe som er interessant når det gjelder det lokale språket er at den dialekten av malayisk som snakkes i Riau-provinsen er regnet som en av de språkene i verden med minst kompleks grammatikk. Dette kan være et resultat av at det har blitt brukt som et handelsspråk av de folkene som har møttes i dette området opp gjennom historien. Språket brukes til å uttrykke dette folkets historie gjennom poesi, ordspråk og historier.
Noen av disse historiene handler om Guds godhet, og noen få riau-malayer forteller dem til andre og leder mennesker i sine lokalsamfunn til Jesus.
Følgende nettsted (på engelsk) har mer informasjon og forslag til bønn for Riau-malayene (og alle unådde
folkeslag i Indonesia).
Who are the Riau Malay?
Pattani-malayene er et tettvevd etnisk samfunn i de sørligste provinsene i Thailand. De er hengivne muslimer som er etterkommere etter malayer som omfavnet islam så tidlig som på 1300-tallet. På grunn av sin islamske tro, har pattaniene en karakteristisk identitet i Thailand som er et land som befolket i hovedsak av buddhister og animister.
Mange av de 2 millioner pattani-malayer bor i landsbyer der de fleste opprettholder det tradisjonsrike fiskeyrket. De er dyktige håndverkere og viser talentene sine med å lage fargerike fiskebåter som kalles kolae. De ser ut som kunstverk, men gir grunnlag for deres levebrød.
Den rike kulturarven deres inkluderer også produksjon av batikk-klær og kampsporten silat. Unike og ofte sterke kryddere kjennetegner maten deres, og et måltid kan være et ekte kulinarisk eventyr.
Det er svært få fra dette folkeslaget som bekjenner seg som en etterfølger av Jesus. De fleste av dem sliter med fattigdom og bekymringer rundt arbeidsløshet, uro i regionen og rusavhengighet blant de yngre.
Synet av disse fiskere i arbeid minner veldig om kulturen på Jesus sin tid. Slik som han kalte fiskere til å bli hans disipler og følge han hvor han gikk, lengter vi etter å se at dette folkeslaget også følger Jesus og blir menneskefiskere selv.
Finn ut mer om pattani-malayene og andre muslimske folkeslag på
MuslimsOfThailand.org
Komeringene lever i Sør-Sumatra, i en provins sør på den indonesiske øya Sumatra. De bor i et område som er myrlendt, noe som gjør det lett å dyrke ris, som utgjør hoveddelen av maten deres. De pleier å bo i enkle hus langs elvebreddene i Komeringelva, og noen av husene er bygd på påler.
De er åpne for å lære mer om Jesu vei
De fleste komeringer er bønder og fiskere. De lager også vakkert håndverk av rødt og gullfarget tøy og tremøbler med utskjæringer. Som folkegruppe er de knyttet tett sammen og er opptatt av å sørge for familiene sine, ta vare på de gamle og bevare samfunnet sitt.
De fleste er fattige. Selv om de ønsker å skape bedre liv for familiene sine, så møter de uoverstigelige utfordringer som tørke, forurenset vann og avskoging, som alt påvirker deres evne til å forsørge sine.
Komeringene ble introdusert til islam gjennom handelsmenn fra Malaysia. Det er ikke så mange av komeringere som går til moskeene, men det å være muslim er likevel en viktig del av deres kulturelle identitet, og mange praktiserer en type islam.
De er et folk som er oppriktige og åpenhjertige, noe som gjør dem kulturelt annerledes enn mange andre folkeslag i Indonesia der de fleste synes å være tilbakeholdne og uvillige til å si hva de mener. Kristne som arbeider blant dem har opplevd at komeringene er vennlige og tar gjestfritt imot andre som opptrer ærlig og pålitelig, og de er åpne for å lære mer om Jesu vei.
Ya Allah, la dette barnet bli en jente.» Siden de hadde fire gutter, ba Dedi og Putri ivrig om at deres femte barn endelig skulle bli en jente.
Det er vanlig for en minangkabau som virkelig vil følge Jesus å bli raskt avvist av sin familie
Selv om de er en sterk muslimsk folkegruppe, ønsker minangkabauene i Vest-Sumatra i Indonesia heller døtre enn sønner, mens gutter er mer ønsket i mange andre muslimske kulturer. Dette er fordi islam i Vest-Sumatra er flettet sammen i et sterkt matriarkalsk samfunn der arven gis til den eldste datteren. Når deres sønner vokser opp og flytter ut for å finne sin vei i livet, blir døtrene værende hos foreldrene og når de gifter seg, vil deres menn flytte inn i familiehjemmet. Ofte blir kvinnens egen blodslekt sett på som viktigere enn den nye mannen, som blir ansett nærmest som en gjest i hjemmet.
Når folk bor i de større byene blir familiebåndene svekket, men hver enkelt familiemedlem i hele klanen må være enige om en del av familieeiendommen skal selges. Disse familiebåndene kunne vært et middel til at evangeliet kunne nådd langt ut, men de har også vært de største hindringene for at muslimer skal komme til tro. Frykt for å være annerledes, og for å bli ekskludert stanser mange mennesker fra å ta opp spørsmål om tro. Det er vanlig for en minangkabau som virkelig vil følge Jesus å bli raskt avvist av sin familie. Dersom mannen kommer til tro, kan kvinnen skille seg fra han. Dersom en enslig kvinne kommer til tro, vil hun miste sin arv.
Blant mer enn 8 millioner minangkabauer, er der mindre enn et tusen troende. Mange av den er minangkabaukvinner som giftet seg med kristne menn fra andre folkegrupper, og slik ble kristne.
Bakar hadde alt tilrettelagt for å oppnå suksess i sitt hjem i Malaysia: en kjær, stabil familie uten økonomiske bekymringer. Som den eneste sønnen i familien ble han overøst med oppmerksomhet og han var sin fars øyensten. Han opplevde et stort press for familiens stolthet.
Bakar falt under presset og ble dratt inn i narkotikaavhengighet. Til slutt endte han opp med å leve på gaten, ete fra søppelspann og søkte stadig etter måter å få seg et nytt skudd. Familien var fjern fra hans tanke på den tiden, hans relasjon til dem var på bristepunktet, og resten av samfunnet så ikke på ham med omtanke heller. Fortvilelse og ensomhet var hans konstante ledsagere.
«Hvorfor viser dere meg slik kjærlighet? Det dere har i deres indre vil jeg også ha!»
En dag var ikke hans sprøyte-merkede ben i stand til å holde ham oppe, og Bakar kollapset bak et søppelspann. Han ble funnet av ei gruppe unge kristne som brakte ham til sykehuset for behandling. Han tilbragte en natt på sykehuset før legen fortalte sykepleierne at de måtte bli kvitt «dette søppelet.»
Hans nye venner hentet ham, brakte ham til sitt hjem og overøste ham med barmhjertighet og kjærlighet, gav ham husly og et sted å komme til krefter. Deres levende eksempel av evangeliet talte kraftig til Bakars hjerte, og de ba uavlatelig for ham.
Berørt av deres tydelige kjærlighet vist til ham kunne ikke Bakar holde det inne lenger. Han spurte dem: «Hvorfor viser dere meg slik kjærlighet? Det dere har i deres indre vil jeg også ha!»
Himmelen frydet seg da Bakar valgte å følge Isa Al-Masih (Jesus Kristus). I dag er han lykkelig gift og har familie. Han er en hengiven bestefar, og er blitt forsonet med resten av familien sin, spesielt sin far, som er blitt hans beste venn.
