I en militærdrevet flyktningleir i Hellas møter vi en kurdisk familie som har den samme historien som mange andre i leiren. Faren, Aza, arbeidet som drosjesjåfør. Moren, Gilya, tok seg av tolv år gamle Mohamed, åtteåringen Hadidja og lille Ibrahim, som akkurat har fylt tre. Familiens hjem i Aleppo i Syria ble ødelagt av en bombe under krigen, og da bestemte de seg for å finne et tryggere sted å leve et eller annet sted i Europa – helst i Tyskland.
De gikk til fots over den tyrkiske grensen og fant veien til Izmir og Middelhavet. Der betalte Aza noen menneskesmuglere 5 000 euro for å få plass på en gummibåt. De kom trygt frem til den greske kysten, men endte opp i grenselandsbyen Idomeni noen dager etter at grensene ble stengt. Etter å ha ventet i grenseleiren i tre måneder, ble de flyttet til militærleiren for å avvente registrering og forhåpentligvis få status som flyktninger.
I leiren bor familien i et telt mens de venter på å få tilgang til bedre innkvartering. Maten er enkel og det er ikke noe å ta seg til, de må bare vente. En frivillig organisasjon som arbeider i leiren har startet en barneskole. Mohamed hadde bare gått to år på skolen før krigen brøt ut, Hadidja rakk ikke å begynne på skolen og Ibrahim ble født under krigen og har aldri opplevd noe annet. Mohamed har lært litt engelsk av de frivillige arbeiderne, og noen ganger fungerer han som tolk for resten av familien.
Familien brukte opp mesteparten av sparepengene sine på å flykte fra Syria, og Aza er deprimert fordi han ikke kan forsørge familien. Gilya forsøker å holde familielivet gående – noen ganger låner hun en kokeplate for å lage ekstra mat til familien, og hun står på for å holde teltet, klærne og barna rene. Men til tross for alt de har opplevd, elsker flyktningfamilien fremdeles å ha folk på besøk, og om ikke annet kan de tilby te eller kaffe mens de venter på at livet skal begynne igjen.
- Be om at kristne må fortsette å hjelpe og kjempe for flyktninger som venter i slike leirer.
- Be for de hjelperne som snakker flyktningenes språk og kan kommunisere med dem på et dypere nivå.
- Be for flyktningbarn som disse, at de må få muligheter til utdanning og en normal barndom.
Et vitne til kaoset var Peter Adams, en sosialarbeider i en menighet. Han hadde et kall til fred- og forsoningsarbeid. I dagene som fulgte så han økningen i hatmeldinger i sosiale media. I dialog med kirkeledere så vel som muslimske venner (som fordømte islamsk ekstremisme på det sterkeste) kom han fram til at ekstremistene ikke skulle få splitte byen. Han stod skulder ved skulder med imamen fra den utbrente moskéen og flere kristne og muslimske ledere under en pressekonferanse dekket av nasjonale nyhetssendinger i mai 2009, mens de inngikk en avtale:
Adams sier det rett ut: «Mange er overbevist om at islam og kristendom/vestlige demokrati stadig kommer til å støte sammen. Jeg er bestemt på å vise en annen vei. Det er trist at kristnes uttalelser ofte tas til inntekt for konflikt. Vi er nødt til å finne en annen vei! Mine muslimske venner vet at jeg er lidenskapelig opptatt av troen min og de respekterer meg. De vet også at jeg vil så gjerne at de kommer til tro på Jesus. Jesus en den som taper hvis kristne kjennetegnes ved hat og frykt.»