Talet på muslimar: 300 000
Athen i Hellas, ‘vogga til vestleg sivilisasjon’, har lenge hatt stor kulturell innverknad i verda. Byen er kjend også for apostelen Paulus sin tale på Areopagos der han sa:
Fortsett å lese 2021 – Dag 6 – 18. april – Athen, HellasAntall muslimer: 301 000
Birmingham er sentrum for Englands produksjonsindustri. Etter den 2. verdenskrig førte den akutte mangelen på arbeidskraft i byens fabrikker til at regjeringen inviterte inn ufaglært arbeidskraft fra Sør Asia. I 1966 immigrerte omtrent 50 000 og slo seg ned i byen. Det muslimske miljøet her har siden ekspandert slik at det nå utgjør rundt 25 % av byens befolkning. De er en blanding av annen og tredje generasjons sørasiater og mange migranter fra Afrika, Midtøsten og Asia.
Fortsett å lese 2021 – Dag 3 – 15. april – Birmingham, England
I London antar man at det bor minst 1,5 millioner muslimer. Det betyr at 1 av 6 personer som bor i byen tilhører islam. Hvilke bevegelser observeres i samfunnet? Her er noen:
Dette skjer ofte blant andregenerasjons muslimske innvandrere som hverken identifisere seg med foreldrenes hjemland eller Storbritannia. Deres foreldres land virker kanskje fremmed eller bakvendt for dem, og samfunnet rundt dem virker altfor tolerant og uten moral. Derfor finner de identiteten sin i islam. De blir mer religiøse enn foreldrene; noen få blir sårbare for radikalisering og står i fare for å bli med i ekstremistiske grupper.
Denne tendensen har pågått blant iranere og kurdere en periode, men nå sprer den seg til muslimer med enhver etnisk bakgrunn, inkludert arabere og somaliere. Noe som setter fart i denne bevegelsen er blant annet at folk mister sine illusjoner om politiske og ekstreme grupper. Disse påstår at de er alene om å leve islam helt ut, samtidig er de ikke i stand til å forene visse lærepunkt i islamske tekster med historier fra livet til profeten deres. Mange identifiserer seg som ateister eller tror på Gud, men har ingen praktisk religionsutøvelse. Veldig få har hørt evangeliet.
Mange muslimer som fortsatt identifiserer seg med islam sier at det ikke er viktig hvilken religion du tilhører så lenge du er snill mot andre. Det er vanskelig å vite hva som ligger bak dette synet, eller hvor oppriktig det er.
På et fengsel i Vest-Europa, hvor rasisme, avvisning og potensialet for radikalisering er vanlig, har et par fengselsprester lagt til rette for relasjonsbygging og åpenhet. De rapporterer:
«Med en gruppe fanger har vi startet en samtalegruppe med kristne og muslimer, for å lytte til hverandres synspunkter og lære om hverandres åndelige reiser. En asiatisk fange, en praktiserende muslim, har en fantastisk evne til å bruke gjestfrihet for å sette an tonen på disse kveldene. Han kommer med en pose full av godsaker og passer på under hele møtet at hver enkelt har alt de trenger av te og kaker. Han passer også på at atmosfæren forblir trivelig og styrer samtalen unna temaer vi ikke ennå er klare til å diskutere. Hans intensjon er at muslimer og kristne skal bli venner og behandle hverandre med broderlig kjærlighet og respekt, til tross for våre ulikheter.»
Europeiske regjeringer har problemer med dagens migrasjonskrise og hvordan de skal takle de ulike kravene til befolkningen. Det finnes ingen enkle løsninger til spenningen som utløses av innvandring og multikulturalisme, men gjestfrihet går hånd i hånd med hvordan Jesus møter mennesker. Å åpne hjerter og hjem, og dele våre liv midt i denne rotete virkeligheten, er et språk muslimer forstår. De snakker dette språket flytende, selv bak murene i et fengsel.
Førstegenerasjonsinnvandreren, Sharif, flyttet til Sveits i 1988. Som mange albanske menn, hadde han flyktet til Europa i 1980-åra, med en drøm om et bedre liv. Faktisk var det mange tusen, akkurat som ham, som strømmet over de Sveitsiske landegrenser mens krigen i Kosovo pågikk.
I dag har Sharif en utilfredsstillende jobb i en stor fabrikk. Han drømmer om å komme tilbake til hjemlandet sitt og starte en egen forretning, eller egentlig bare å få komme hjem til sitt gode land som han så vidt har minner om. Han har brukt mye penger på å bygge familiehuset i landsbyen han kommer fra, og har vært på besøk mange ganger, med penger i baklomma, som han kan gi til de som trenger det.
Men, Sharif og kona blir boende i Sveits, for at guttene deres kan gå på et sveitsisk univeristet og få mulighet til å skape et godt liv for seg selv. Samtidig blir foreldrene deres eldre, og de sklir lengre og lengre vekk fra søskenene sine, som igjen gjør at de ikke besøker hjemlandet like ofte. Sakte, men sikkert, smuldrer drømmen om å reise tilbake opp.
Rundt 300.000 albanere bor nå i Sveits. De har en sterkt fellesidentitet, og blir undervist en moderat form for sunni-islam i albanske moskeer. Likevel spiller islam en veldig liten rolle i deres daglige liv. De fleste albanere i Sveits har andre bekymringer som stjeler deres oppmerksomhet. Alt fra arbeid og familie, til den utbredte diskrimineringen de møter.
Aslan vokste opp i utkanten av en liten tsjetsjensk by i Kaukasusfjellene. Han elsket de vakre, øde fjellene, som for ham representerte både frihet og styrke.
Etter Sovjetunionens kollaps, erklærte den Tsjetsjenske republikk uavhengighet fra Russland. Aslan var for ung til å delta i den forferdelige krigen som fulgte, men familien hans mistet hjemmet sitt og måtte flykte og bo hos slektninger.
Som tsjetsjener var han ikke pålagt å tjene i den russiske hæren, så han giftet seg ung og startet et bilverksted. Da kona var gravid med nummer to, ble Aslan besøkt av det hemmelige politiet som ville hyre ham inn som spion. Han hadde tre dager på å melde seg inn i en tsjetsjensk brigade og fortelle åpent at han hadde blitt radikal. Han visste at dette var en felle, og Aslan flyktet med sin familie til Berlin i Tyskland.
Det finnes omkring 1,5 millioner tsjetsjenere og av dem bor ca. 10 000 i Berlin. De er et lukket samfunn med sterk sosial kontroll som anses som de mest overgitte muslimene i den tidligere sovjetrepublikken. For Aslan og familien ble Berlin et trygt sted å være. Han har startet et lite byggefirma og går i en tsjetsjensk moské. Men han lengter etter fred i Tsjetsjenia og en mulighet for å reise hjem til fjellene.
Det er nesten umulig for kristne å starte menigheter i Tsjetsjenia på grunn av begrensninger gjennom lovgivning og trusselen om vold. I Berlin har kristne frihet til å dele evangeliet med tsjetsjenere, men så langt er det ingen kjente forsøk på å gjøre det.
Det vakre fjellområdet mellom Svartehavet og Det kaspiske hav er en del av Europa. På tross av dette bor noen av de minst nådde muslimske folkegruppene her. De snakker 45 forskjellige språk, hvor noen av dem er blant de vanskeligste språkene i verden. Den isolerte beliggenheten ved fjellene har bidratt til å holde liv i gamle tradisjoner, som f.eks. blodhevn, helt fram til i dag. Folket har mistro til fremmede og er skeptisk til all forandring. Den kulturelle og politiske situasjonen gjør det ekstremt vanskelig for utlendinger å bo og tjene Kristus der.
Hvis man spør kaukaserne hva de er redde for, vil de som regel svare «ingenting». Men, i et ærlig øyeblikk kan de komme til å nevne tre bestemte ting som alle er forbundet med kulturelle symboler:
På samme måte som en enkelt tråd i et vakkert teppe ikke er noe i seg selv, har individet ingen betydning uten å være en del av samfunnet som helhet.
De siste årene ha Frankrike lidd under flere blodige terroristangrep som har vært inspirert av islamske terrorister. Noen av disse angrepene har hatt et klart fokus, slik som å drepe staben i magasinet Charlie Hebbo eller kundene ved koshersupermarkedet og på en rockekonsert – og selvsagt den sjokkerende henrettelsen av en eldre katolsk prest som holdt messe. Andre har vært vilkårlige og har kostet både muslimer og kristne livet. Fortauskaffeer ha blitt pepret med kuler og uskyldige mennesker er blitt meid ned av lastebil.
Utfordringen er å møte hat med kjærlighet
Vi kan ikke benekter at dette har skapt en dyp følelse av sjokk og avsky. Først var det en nasjonal utgytelse av solidaritet og enhet og til og med en følelse av sympati for ikke ekstreme muslimer som bodde i Frankrike. Men etter hvert som angrepene har fortsatt, er det tegn på at den bemerkelsesverdige toleransen det franske folket bærer, har blitt tynn. Det var selvsagt det som terroristene håpet å oppnå.
Kristne ledere i Frankrike minner oss på: «Når det gjelder kristne som lever sammen med muslimske naboer og medborgere, så må vi gå tilbake til Jesu ord i Matteus 5,44: ‘Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere, da vil dere være barn av deres Far i himmelen.’
Utfordringen er å møte hat med kjærlighet. Å se på hver tildekket kvinne fra Nord-Afrika som vi møter på gaten med kjærlighet i hjertet og ikke med avvisning. Dersom vi er forvirret, må vi forstå at ikkevoldelige muslimer er ennå mer forvirret. Kjærlighet betyr å forstå dem og be at Gud vil berøre deres hjerter. I Frankrike bor det over 4,5 millioner muslimer. Gud har plassert dem på vår dørstokk.»
En bombe går av i Paris, og IS (Den islamske staten) påtar seg ansvaret. For konservativt kledde muslimer over hele Europa vil det på nytt bety stirrende blikk, ukvemsord, hån i sosiale medier, og av og til verre ting. De vet det vil skje igjen.
Yasmin, en femten år gammel datter av en muslimsk venn, skrev et dikt der hun uttrykker hvordan det føles. Det får meg til å gråte – det presset av tusenvis av stirrende blikk på gaten, og en mediaverden som synes overgitt til å demonisere dem. Unge mennesker som henne er blitt merket, og vi høster triste følger.
Mange unge mennesker takler det på et vis, og når familiene står tett sammen vil innflytelsen dabbe av. Noen andre blir svært sinte, og uttrykker det slik som mange tenåringer i alle kulturer ville ha gjort. Noen få – og det er bare noen få – kommer ut dårligere. De blir sårbare for ekstremismens budskap og blir mer og mer dratt den veien. Når de blir isolert fra sine foreldre, vil det være fortvilte foreldre som prøver å skape mening i det hele. Som om det ikke er galt nok, vil mistenksomhetens finger peke på dem så vel som på deres fortapte. De blir kanskje uønsket i moskeen, blir mistenkeliggjort på skolen eller forhørt av politiet.
Yasmin er heldig. Hennes foreldre forstår. De støtter sin datter, hjelper henne til å forstå og oppmuntrer henne til å gi slipp på det. Men det er også morens jobb – for Farzana arbeider med offer for hatkriminalitet, mennesker som feilaktig har blitt identifisert som ekstremister, unge mennesker som er sinte på diskrimineringen, og hjelper dem å bearbeide sine opplevelser. Heller enn å tillate dem å bli avvist og isolert, og dermed potensielle kandidater for å bli lokket inn i ekstremisme, arbeider hun med å dra dem tilbake til det vanlige livet.
Jeg spurte Farzana hvordan kristne burde be for dem som var offer for hatkriminalitet, for de fremmedgjorte og for familier påvirket av medlemmer som er på vei til å gå inn i ekstremisme. Hennes svar var umiddelbart: «Hva ville Jesus gjort? Ikke fordøm blindt. Strekk dere ut i kjærlighet og aksept. Jeg leste nettopp at Jesus kom for å møte oss i vår mørkeste time. Spør hvordan han vil møte disse?»
I 2015 krysset 161000 asylsøkere grensen inn i Sverige. På et tidspunkt kom det 10000 flyktninger hver uke inn i landet. Med et folketall på 9,5 millioner, betydde det at Sverige tok imot flere flyktninger i forhold til folketallet enn noen annen nasjon blant industrilandene. Dette gikk ut over Sveriges evne til å behandle, skaffe husly og integrere asylsøkerne. Ved årets slutt besluttet landet å lukke dørene for flere ankommende.
Flere nye troende har kommet inn i kirkene enn på flere tiår
Mange kirker og tjenester har hjulpet til å bygge broer. I Borlänge har frivillige sørget for mat og hjelp på et krisesenter. Her ble 50 mennesker innlosjert i senger rundt veggene i et varehus med to dusjer og reisetoaletter. Noen familier ble på senteret i inntil tre uker før de ble flyttet til midlertidige bosteder, der mange ventet i mellom seks og ni måneder før de ble intervjuet av immigrasjonsmyndighetene. Da kunne de endelig få flyktningstatus og få lov til å bosette seg.
I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
Som i hele Vest- Europa, har menighetene i Sverige sett en dramatisk nedgang i medlemmer de siste årene. Men denne tilstrømningen av muslimske flyktninger har brakt flere nye troende inn i kirkene enn det har vært sett på flere tiår. En stille, liten by med 5000 innbyggere har fått et tusen flyktninger (mest syrere og afghanere), og mange av dem har begynt å besøke kirken. Ved en nylig dåp av en hel syrisk familie, ble en eldre svensk dame svært berørt. Hun sa at hun ikke hadde sett en hel familie bli døpt der siden hun var liten, på slutten av den svenske vekkelsen.
