Første gang jeg møtte Tara i teltet sitt var hun bare 12 år gammel. Hun stilte meg spørsmålet; «Ber du?», noe som tydet på at hun var ei jente som tok tro på alvor. I begynnelsen merket jeg motstand hver gang ordet kors ble nevnt, men da hun leste fortellingen om Jesu’ død og oppstandelse, sa hun: «Jeg vil bli en Jesu disippel.» Hun har mange spørsmål, men vi venter i spenning på de første fruktene av tro etter år med bønn og arbeid.
(en beretning fra en arbeider i Midtøsten)
Tara er en av tre millioner domari (også kjent som dom-folket) som holder til over hele Midtøsten, som for eksempel i Irak, Syria, Jordan, Libanon, Israel og de palestinske områdene. Dom-folket kommer opprinnelig fra Nord-India, og er kanskje bedre kjent som «sigøynere». De snakker domari og det lokale språket der de bor, for eksempel arabisk.
I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Dom-folket har i stor grad gjort majoritetsreligionen der de bor til sin egen, og mange har muslimsk bakgrunn. Men ofte er religionen blandet sammen med tradisjonell tro og overtro. De siste årene har vi sett hvordan gode gjerninger gjort med omsorg har åpnet dører for evangeliet hos denne unådde folkegruppen.
Be for dem
- Dom-folket har mange fysiske behov – bedre levekår, helse, bedre utdanning og jobbmuligheter.
- Be for større innsats i å hjelpe dom-folket i å trives på de stedene de velger å bo.
- Kanskje har du lagt merke til at dette er andre året dom-folket er tatt med i bønneguiden? Dette er på grunn av den entusiastiske innsatsen feltarbeidere som arbeider blant dem gjør. Be for disse teamene!
Brunei er et lite, tropisk land. Overflod av olje og en liten befolkning på 250.000 har gjort landet rikt. Det har vært en muslimsk nasjon i alle fall siden 1400-tallet, da arabiske handelsreisende gjorde islam kjent. Brunei har vært viktig i spredningen av islam i Sørøst-Asia. Spania invaderte Brunei på 1400-tallet for å hindre dem i å omvende folket på Filipinene.
To svært utsmykkede moskeer har fått navnene sine etter sultanene som bestilte og betalte for dem. Bygningene reflekterer nasjonen: Rik, men autoritær, og en befolkning som er tilfreds når de får nyte fred og velstand og fordelene som følger med.
Dette var ikke Sabir tilfreds med. Da han møtte noen kristne studenter ble han fasinert av deres tro og visshet om frelse. Etter at Sabir fant troen på Jesus, delte han sin tro med andre. Åtte av hans venner kom til tro og ble døpt. Det lokale muslimske samfunnet konfronterte snart Sabir. De hold frem at hans konvertering innebar dødsstraff. De åtte troende ble slått, men Sabir flyktet til Kathmandu. Der har han fått anledning til å studere Bibelen videre. I hemmelighet reiser han for å besøke andre troende i fjerntliggende deler av Nepal hvor han oppfordrer dem til å dele sin tro på «virkeligheten av en levende Gud, Hans Rike og hans uendelige kjærlighet.»
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
I dag har Sharif en utilfredsstillende jobb i en stor fabrikk. Han drømmer om å komme tilbake til hjemlandet sitt og starte en egen forretning, eller egentlig bare å få komme hjem til sitt gode land som han så vidt har minner om. Han har brukt mye penger på å bygge familiehuset i landsbyen han kommer fra, og har vært på besøk mange ganger, med penger i baklomma, som han kan gi til de som trenger det.
Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Dette folket, kjent som Java Pesisir Lor (kystfolket i Nord-Java), teller 36 millioner og bor i et tettbygd område kjent for sin vennlige befolkning og frodige rismarker. Dette er et jordbrukssamfunn der mange av mennene jobber på markene. Mange av de unge har likevel flytta til de omkringliggende byene hvor de leter etter bedre framtidsmuligheter.
Som tsjetsjener var han ikke pålagt å tjene i den russiske hæren, så han giftet seg ung og startet et bilverksted. Da kona var gravid med nummer to, ble Aslan besøkt av det hemmelige politiet som ville hyre ham inn som spion. Han hadde tre dager på å melde seg inn i en tsjetsjensk brigade og fortelle åpent at han hadde blitt radikal. Han visste at dette var en felle, og Aslan flyktet med sin familie til Berlin i Tyskland.
Den eldste minareten i verden i dag er i moskéen av Kairouan, i Tunisia. Dets form ble inspirert av det berømte fyrtårnet i Alexandria i Egypt. Dette fyrtårnet ble en modell som ble kopiert over hele den muslimske verden (til opplysning så kommer ordet minaret fra manara, eller «lystårn» på arabisk).