Forfatter: 30 dagers bønn

2016 – Dag 14 (19. juni) – Vestlige Sør-Asia

Det vestlige sørasiatiske rom: Et nytt navn!

Vestlige Sør-Asia er ett av de mest folkerike og ustabile rom i Islams hus. Mer enn 300 millioner muslimer bor i denne regionen. De er fordelt mellom 186 etniske grupper som har stadig vært i konflikt med hverandre eller med imperialistiske krefter utenfra. Midt i denne krigsherjede regionen trekker Gud tusenvis av muslimer inn i nytt liv i Jesus Kristus.
30dagersbonn2016_Page_24En av disse var Akbar al-Masih, som jeg møtte i Rawalpindi i Pakistan. Han var fra pashtun-folket i Afghanistan, og i likhet med mange andre pashtunere har livet hans vært sterkt preget av krig. Da han var ung, kjempet folket hans mot russerne. Etter at russerne ble jaget på flukt, kjempet den sunnimuslimske stammen hans mot sjiamuslimske nabostammer. Etter den amerikanske invasjonen i 2012 slo Akbar lag med millioner av flyktninger som endte opp i leire og slumområder i Pakistan. Her møtte Akbar en kristen familie som disippelgjorde ham og hjalp ham videre i livet. Jeg ville vite hvordan han hadde kommet til tro på Jesus.
«Fra fødselen av het jeg Muhammad Akbar,» sa han. Navnet hans betyr ‘Muhammed er størst.’ Det var også navnet på en pashtunsk helt som kjempet mot britene i Afghanistan på 1800-tallet. Mange afghanske familier har oppkalt sønnene sine etter ham.
«Midt mellom krigene,» sa Akbar, «var jeg i et annet land på utkikk etter en jobb. En dag kom jeg tilfeldigvis forbi en kino som viste en film om livet til profeten Isa (Jesus). Jeg bestemte meg for å gå inn.»
«Mens jeg satt alene og så på filmen lærte jeg mye nytt om profeten Isa. Det gjorde meg virkelig vondt å se hvordan han ble slått og naglet til et kors. Jeg sa til meg selv, ‘Nå vil Isa ta sin hevn!  Han vil kalle ild ned fra himmelen og ødelegge disse onde menneskene!’»
«I stedet så Isa medfølende på dem og sa, ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’»
«I det samme øyeblikk,» sa Akbar, «sa jeg i hjertet mitt, ‘Dette ble sagt for meg.’»
«Det var da jeg ble en etterfølger av Isa. Jeg visste at det var dette folket mitt manglet. Vi var alltid opptatt av å hevne oss, ‘øye for øye.’ Men Isa al-Masih [Jesus Messias] viste meg en annerledes vei. Og det er grunnen til at jeg har forandret navnet mitt,» sa han, «fra Muhammad Akbar til Akbar al-Masih, ‘Messias er den største!’»

La oss be:

  • For de krigsherjede landene i den vestlige delen av Sør-Asia. Be om at de kan finne en ny vei videre med hjelp fra Fredsfyrsten.
  • For flere modige vitner som Akbar al-Masih og for misjonærene som disippelgjør dem.
  • For de 300 millioner muslimene i Vestlige Sør-Asia som ennå ikke kjenner freden «som overgår all forstand», som bare Jesus kan gi.

Foto (topp): DFID/Flickr

2016 – Dag 13 (18. juni) – Den persiske verden

Tadsjikistan: Leter etter Jesus

Tadsjikistan, et lite land i Sentral-Asia, har 8 millioner innbyggere. 70 prosent av dem er under 30 år. Finnes det unge mennesker som er nysgjerrige på Jesus i dette sunnimuslimske området?
«Hvordan kan vi få vite om vi er én av Jesu sauer?» spurte Ali, en ung tadsjikisk student, mens vi leste Johannes’ evangelium sammen.
pg21Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Seks uker senere, klar for det nye skoleåret, var Ali tilbake. Uten Bibelen.
Jeg ble litt bekymret og spurte ham hvem som hadde tatt fra ham Bibelen. Hadde han kommet opp i vanskeligheter? Var Bibelen hans blitt konfiskert?
Ali fortalte noe som overrasket oss og ga oss mye håp: Alis søster var ivrig etter å lære mer om Jesus og spurte om å få beholde Bibelen for å kunne lese mer. Videre fortalte Ali oss at hun alltid var på leting etter mer informasjon om Jesus – fortellinger, filmer, musikk, hva som helst. Ali beskrev henne som en «Jesusperson». Hun var fortsatt en god muslim, men opptatt av Jesus.
Jesus fortalte oss at markene allerede er hvite til høst. Selv i et fattig, avsidesliggende fjelland som Tadsjikistan lengter mange muslimer – i likhet med Ali og søsteren hans – etter sannhet og håp. Og de finner det i Jesus.

La oss be:

  • Om at hjertene hos mange tadsjiker må åpne seg enda mer for de gode nyhetene om Jesus. Og at mange tadsjiker må få muligheter til å møte kristne som kan vitne om Jesus for dem.
  • For øyeblikket er det svært få troende i Tadsjikistan. Be om at de få menigheter som finnes i landet kan bli styrket og være lydige når det gjelder å dele Jesus med andre. Be om at menighetene vokser i antall og størrelse.
  • Be om større åndelig lengsel blant tadsjiker, både i Tadsjikistan og Afghanistan, Usbekistan og Russland. Det er svært få troende blant tadsjiker som bor utenlands. Be om at Gud sender flere arbeidere til disse folkegruppene.

2016 – Dag 12 (17. juni) – Den persiske verden

Det persiske rom: Haik Hovsepian

Det persiske rom i Islams hus omfatter hele dagens Iran og strekker seg inn i deler av nabolandene Irak, Afghanistan og Tadsjikistan. Innbyggerne i disse landområdene snakker ulike varianter av det gamle persiske språk. De fleste er sjiamuslimer, i motsetning til sunnimuslimene som dominerer resten av Islams hus.
30dagersbonn2016_Page_20
Da Ayatollah Khomeini gjorde Iran til en islamsk republikk i 1979, anså de fleste det som et tilbakeslag for kristentroen.  Men det motsatte har skjedd. Millioner av iranere har fått avsmak for strenge religiøse ledere, og hundretusener har vendt seg til Jesus Kristus.
Tusenvis av kristne er blitt arrestert eller tvunget på flukt fra landet sitt, men enda flere lever i skjul i Iran. De samles i undergrunnsmenigheter eller private hjem, med støtte fra kristne satellittsendinger. Denne veksten i antall troende har gjort at flere trofaste vitner, slik som den iransk-armenske kristen Haik Hovsepian, har måttet betale en høy pris.
I 1980 ble Haik Hovsepian innsatt som den første nasjonale biskop i den iranske pinsebevegelsen. Myndighetene tillot etniske kristne, som armeneren Haik Hovsepian, å praktisere sin tro. Men de trakk opp en grense når det gjaldt å dele troen med muslimer. Haik nektet å gi etter for myndighetenes press og sa: «Om vi så må gå i fengsel eller dø for vår tro, gir vi ikke etter.»
Pastor Mehdi Dibaj var en konvertitt fra islam. I 1983 ble Dibaj fengslet uten lov og dom og presset til å fornekte sin tro. Dibaj holdt ut med denne bekjennelse: «Det er ikke bare det at jeg er tilfreds med å være i fengsel til ære for hans hellige navn, jeg er også rede til å gi mitt liv for min Herre Jesu Kristi skyld.» I 1992 dømte en hemmelig domstol Dibaj til døden for å ha konvertert fra islam.
Da biskop Haik fikk høre om dødsdommen, ble han stilt overfor et valg. Som armener kunne Haik la være å si noe og unngå å bli forfulgt, eller han kunne protestere. Haik nektet å snu ryggen til sin bror med muslimsk bakgrunn, og gikk ut offentlig til forsvar for Dibaj i håp om å kunne redde ham.  Takket være hans innsats og internasjonale protester ble Dibaj løslatt 16. januar 1994.
Tre dager senere ble Haik bortført fra gatene i Teheran. Den lemlestede kroppen hans ble senere funnet i en navnløs grav, med merker etter 27 knivstikk i brystet. Ved biskop Haiks begravelse talte Dibaj gråtende: «Da Jesus døde på korset, var det bare Barabbas som visste at Jesus døde for hans skyld. Da biskop Haik døde, vet jeg at han døde for meg.»

La oss be:

  • For flere modige kristne vitner som Haik Hovsepian, som kan bringe evangeliet videre til sjiamuslimene i den persiske verden.
  • Om større religionsfrihet i det persiske rom, slik at folk kan velge hva de vil tro på.
  • For irakiske migranter og flyktninger som prøver å etablere seg på nye steder, at de kan bli velsignet i sine nye hjemland og å være til velsignelse for mennesker rundt seg.

2016 – Dag 11 (16. juni) – Den tyrkiske verden

Tyrkia: Et veikryss for flyktninger

Tyrkia er et møtepunkt mellom Europa og Asia. Landet har en komplisert historie som har hatt betydning for begge kontinenter. Tyrkia har kommet helt i fronten i den europeiske flyktningkrisen, og har tatt imot mer enn 1,7 millioner syriske flyktninger på flukt fra krig og ødeleggelse.
Syrian man_p1Tyrkia begynte å ta imot flyktninger fra Syria ved oppstarten av borgerkrigen for 5 år siden, og forventet i utgangspunktet at konflikten raskt ville bli løst. Etter hvert som krigen har trukket i langdrag, har dette skapt spenninger i Tyrkia. Et økende antall flyktninger har havnet i en håpløs og usikker situasjon. De kan ikke reise hjem igjen og er samtidig hindret fra å få arbeidstillatelse eller bosettingstillatelse i Tyrkia.
Tyrkere bekymrer seg over et stadig økende rentenivå drevet av befolkningsveksten og frykten for at IS vil overføre sin konflikt til Tyrkia. Terroristgruppen er mistenkt for å ha stått bak bombeattentatet i Ankara i oktober 2015 der 115 personer ble drept og mange andre ble såret.
Tyrkias stilling i den syriske flyktningkrisen har ført til forhandlinger med EU og FNs sikkerhetsråd om landets langsiktige rolle overfor flyktninger på vei til Europa. Utfallet av disse forhandlingene vil få avgjørende konsekvenser både for tyrkerne og syrerne. Både de som har Tyrkia som sitt hjemland og de som er blitt tvunget til å slå seg ned der står nå ved et veikryss med en usikker framtid.

La oss be:

  • Om toleranse og tålmodighet for tyrkerne som har tatt imot og hjelper syriske flyktninger.
  • Om fred i Tyrkia, og at kristne i Tyrkia må gå foran med enhet og kjærlighet.
  • For flyktningene som har oppholdt seg i Tyrkia i mange år, og som lengter hjem.
  • Be også om fred i Syria, selv om dette kan synes umulig. Ifølge Salme 46,10 gjør Herren «slutt på krig over hele jorden, han bryter buer og splintrer spyd, han setter fyr på vogner.»

2016 – Dag 10 (15. juni) – Den tyrkiske verden

Det tyrkiske rom: Ledet av Ånden

Hunerkongen Attila, Timur Lenk, Gylne horde – de legendariske navnene til de tyrkiske nomadestammene har inngytt frykt i landsbyer på den sentralasiatiske steppen i årtusener. I dag teller etterkommerne etter disse stammene over 200 millioner og kalles usbekere, uigurer, kasakhere, tatarer, turkmenere, aserbajdsjanere og tyrkere. Nesten 160 millioner av disse tyrkiske folkeslagene er muslimer. Sammen utgjør de det rommet i Islams hus som vi kaller «Den tyrkiske verden».
30dagersbonn2016_Page_18
Blant disse tyrkiske folkeslagene er det i dag flere «Jesus-bevegelser» av muslimer som kommer til tro på Jesus. I åpne land som Kasakhstan og Russland møtes de i kirkebygninger. Det er imidlertid mer vanlig at de forfulgte kristne i den tyrkiske verden møtes i hemmelighet i hjemmene. «Vi møter ofte motstand,» fortalte Bek, en usbekisk omvendt muslim i 30-årene, «men vi fortsetter å prise Gud.». Han fortsatte: «Vi sier: Hvis du blir arrestert, takk Gud for at du ikke ble slått. Hvis du har blitt slått, takk Gud for at du ikke ble drept. Og hvis du har blitt drept, takk Gud for at du er i himmelen med Jesus nå.»
Denne takknemlige ånden i møte med motstand har dype røtter blant de troende i den tyrkiske verden. Jeg var vitne til dette en januardag for nesten 30 år siden blant noen pionerer jeg møtte da jeg arbeidet i Tien Shan fjellene i Sentral-Asia. Det var bitende kaldt og lite varme var tilgjengelig i byen hvor tre familier kjempet for å klare seg på 80 dollar i måneden mens de underviste i engelsk på et kommunistisk universitet. Den kvelden introduserte en av lærerne, John, meg for en av sine studenter, Abdullah, en troende med muslimsk bakgrunn fra det uiguriske folket. Abdullah var den første uiguren som kom til tro på Kristus.
«Hvordan ledet du Abdullah til tro?», spurte jeg John. «Det var ikke vi som gjorde det», svarte John, «det var det Den hellige ånd og bønn som gjorde. Abdullah kom til meg i fjor med en drøm som plaget ham. I drømmen ga noen ham en hellig bok. ’Hva kan denne boken være?’ spurte han meg.»
«Jeg var nervøs,» sa John, «i skuffen min hadde jeg et nytestamente som hadde blitt oversatt til det uiguriske språket av svenske misjonærer nesten hundre år tidligere. ’Kan dette være boken i drømmen din?’ spurte jeg og ga den gamle boken til Abdullah. Abdullah åpnet den og sa, ‘Å, det er det gamle skriftspråket. Faren min lærte meg å lese det.’ Jeg ga boken til Abdullah. Noen uker senere kom han og fortalte at han hadde funnet Jesus som Herre og Frelser.»
«Ser du,» smilte John, «Bønnene fra Guds folk og Den hellige ånd ledet Abdullah til Jesus.»

La oss be:

  • Be for de forfulgte kristne med muslimsk bakgrunn i den tyrkiske verden, om mot, fellesskap og oppmuntring i troen.
  • Be om modige misjonærer som kan ta evangeliet til hvert av den tyrkiske verdens 227 muslimske folkegrupper.
  • Be om større frihet i nasjonene i den tyrkiske verden, så frykten for å bli arrestert, slått og drept ikke skal skremme de som søker.

2016 – Dag 9 (14. juni) – Araberverden

Irak: Fra imperium til kaos

Området rundt dagens Irak var veldig viktig i århundrene før Kristus. Mesopotamia besto av Tigris og Eufrat og de bibelske byene Ninive (Mosul) og Babylon, et politisk og økonomisk sentrum. Mer nylig ble Baghdad en berømt universitetsby og et sentrum for kunst og forskning. Men i dag er det nesten ingenting igjen. Bombing har vært en del av det daglige livet i årevis. For to år siden invaderte IS store deler av Irak, inkludert Mosul, den nest største byen i landet.
IS terroriserer irakiske kristne og andre etniske grupper, som yezidiene, og til og med andre muslimer, med utvisning, drap og ved å ta dem som slaver. Og som om det ikke var nok slåss også shia- og sunnimuslimene både i og utenfor politikken. Fiendtlighet mellom grupper fortsetter å splitte nasjonen. Det er mange små, diskriminerte og forfulgte grupper, som turkmenerne, shabak-folket og kaka’iene. Kurderne styrker nå sin posisjon i den delvis autonome delen i Irak, etter mange år med undertrykkelse. Dette liker ikke irakiske arabere.
Tusenvis av mennesker i eksil, først og fremst yezidier, lever i flyktningleirer, med lite håp om å få returnere til sine egne landsbyer. Kristne har forlatt landet i hundretusenvis for å søke trygghet i Vesten. Og enden på dette kaoset er ikke å se.
Men det er noen lysglimt som er tegn på at Gud virker midt i alt dette! For eksempel når de få kristne som er igjen viser Kristi kjærlighet til yezidier og muslimer på praktiske måter, ved å tilby mat, tepper og sjelesorg. Når et rom er fylt av mennesker som vil vite mer om Jesus. Når de tidligere veldig hemmelighetsfulle yezidiene stiller spørsmålstegn ved sin tradisjonelle tro og ønsker å følge Jesus. Midt i kaoset kan vi se glimt av et nytt Rike.

La oss be:

  • At de som krigen har påført stor sorg kan oppleve Guds barmhjertighet og trøst.
  • At det kan dannes en stabil stat med respekt for alle minoritetene.
  • For de utholdende kristne som er tilbake – at mange vil møte Jesus gjennom deres vitnesbyrd.

2016 – Dag 8 (13. juni) – Araberverden

Det arabiske rom:
Han visste det! Amaals historie

Araberverdenen er islams vugge. Her ble islam født, her har de sine viktigste helligdommer, og her voktes Koranens integritet. Arabisk er imidlertid et språk med mange varianter og arabiske dialekter varierer mye. De fleste arabere i dag sliter med Koranens språkdrakt fra 600-tallet. Som et resultat av dette har mange arabiske muslimer søkt i retning av andre kilder. Slik var det for Amaal.
30dagersbonn2016_Page_16Amaal var en 23 år gammel muslimsk jente med et strålende smil. Som så mange andre egyptere var hun vennlig og imøtekommende, og interessert i å bli kjent med vestlige. Amaals nysgjerrighet satte henne i kontakt med en ung kristen familie fra USA. De viste henne Guds kjærlighet og ledet henne til å tro på Jesus.
Amaals umiddelbare innskytelse var å dele sin nye tro med moren. Etter å ha sett Jesusfilmen sammen, satt moren ubevegelig i sofaen. Hun snudde seg brått til datteren og sa: «Jeg burde drepe deg på grunn av dette». Amaal ble forskrekket, og hun ble engstelig for at onkelen hennes kunne komme til å gjøre det som moren hadde truet med.
Amaal rømte hjemmefra og fikk jobb på et hotell. Sjefen der forsøkte å presse henne til å ha sex med ham. «Jeg skal ikke sladre på deg hvis du gjør som jeg vil». Igjen rømte Amaal, og ble snart arrestert av politiet. De presset henne også. «Fortell oss hvem som har konvertert deg, så vil vi la deg slippe fri.»
Da jeg møtte Amaal et år senere, gjemte hun seg hos et vennlig muslimsk ektepar. Jeg ga henne et nytestamente og lovte å møte henne igjen. Jeg kunne bare møte Amaal dagen før jeg skulle dra fra landet, og jeg lurte på hvilke skriftsteder jeg burde dele med en som hadde betalt en så høy pris for sin tro. Svaret kom imidlertid av seg selv. Amaal hadde pløyd gjennom de første ti kapitlene av Matteusevangeliet, og nå sa hun: «Hør på dette:»

«Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere.» (Matt. 10,17-20)

Amaal så opp på meg med tårer i øynene. Smilet hennes var kommet tilbake. «Han visste det,» utbrøt hun, «Jesus visste det!» For Amaal var det nok å vite at Jesus visste hvordan hun hadde det, hva hun kom til å møte, og at han alltid ville være sammen med henne. Det var nok for Amaal. «Jesus er inni meg nå, og han vil aldri forlate meg.»

La oss be:

  • Be for troende fra muslimsk bakgrunn, som Amaal, som blir forfulgt for sin tro på Jesus Kristus.
  • Be for ungdommene i den arabiske verden, at de vil få mulighet til å lære om andres tro uten å bli forfulgt eller truet.
  • Be om at politiske og religiøse ledere i den arabiske verden skal støtte trosfrihet, så folk selv kan finne ut av hvem Gud er.

2016 – Dag 7 (12. juni) – Øst-Afrika

Afarene: En reise inn i det ukjente

Afar-folkets områder strekker seg langs den sørvestlige kysten av Rødehavet, fra det sørlige Eritrea gjennom den nordlige delen av Djibouti. Grensene dreier så vestover inn mot sentrale deler av Etiopia. Det er et varmt og tørt område, med store sletter og ørkenområder. Afarene er nomader, og har lært seg å overleve i dette ugjestmilde landskapet. De reiser mellom skrinne beitemarker med kamelene og husdyrene sine, og lever for det meste av melk fra buskapen sin.
Dette folkets historie er stort sett muntlig overlevert, med noen få skriftlige kilder. Noen av kildene vitner om afarenes historie før islam kom. Nabofolkene kjenner afarene som modige i strid. De har kjempet mange kamper for å forsvare seg selv og sitt land mot inntrengere.
I dag står afarene overfor nye trusler: borgerkrig, mangel på beitemark og nasjonale grenser som hindrer dem i å leve på den tradisjonelle måten som nomader. Mange av dem har flyttet inn til byer og tettbygde strøk, og blitt bofaste. Disse tidligere modige gjeterne og krigerne lever nå som en minoritet blant andre folkeslag, og de har liten politisk innflytelse og liten selvråderett.
Noen få afarer har de siste tiårene bestemt seg for å følge Jesus. Disse samles i små grupper, og skinner som lys i et ellers mørkt landskap. For dette spirende fellesskapet av Kristus-etterfølgere betyr evangeliet håp, ikke bare for dem selv, men også for hele folkegruppen deres. Noen av dem opplever forfølgelse fra sine familier og slektninger. Til tross for utfordringene holder de seg trofast til Jesus, og de deler frimodig evangeliet med andre.

La oss be:

  • Om at de få troende afarene må ha mot og visdom når de deler troen på Jesus blant sitt eget folk.
  • For afar-folket, som Gud skapte med en unik identitet, at de må forstå hans hjerte for dem og oppdage hvem han har skapt dem til å være.
  • For god og tydelig kommunikasjon om Jesus, på en måte som virkelig treffer afar-folket.

2016 – Dag 6 (11. juni) – Øst-Afrika

Det østafrikanske rom: Bevar relasjoner

Øst-Afrikas 19 nasjoner strekker seg fra Rødehavet langs Sudans kyst til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Arabiske handelsreisende dominerte handelen her med slaver og elfenben inntil europeerne kom på 1500-tallet. Blant europeerne var det også kristne misjonærer. Siden den gang har kristendommen og islam, sammen med ulike stammereligioner, kjempet om tilslutning fra de 357 millioner innbyg­gerne i området.
30dagersbonn2016_Page_14Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsle­dere fra en av de eldste muslimske folkegrup­pene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Da jeg spurte disse 20 lederne hvor mange av dem var døpt, gikk 19 hender i været.
«Hvordan kunne dere gjøre dette uten forfølgelse?» spurte jeg.
«Å, det er forfølgelse,» svarte de, og pekte på Sheikh Abu Salam, en ung mann i 30-årene.
«Da jeg begynte å undervise om Jesus, ble jeg jaget fra moskeen», sa Abu Salam mens han løftet sin bibel. «Nå fører jeg saken min for retten. Jeg står fram som en ‘etterfølger av Isa al-Masih [Jesus Kristus]’. Jeg har sagt til retten at dette er min moské! Hvorfor må jeg forlate den? Jeg har rett til å bruke den.»
Abu Salams mot gjorde inntrykk på meg. Sam­funnet han bor i er styrt av sharia, og ved å velge å forbli i moskeen risikerte Sheikh Abu Salam dødsstraff for frafall fra islam.
«Hva er poenget med å forbli i moskeen?» spurte jeg.
Flere av lederne responderte: «For å nå andre! Hvis vi oppretter en ny forsamling utenfor moskeen [dvs. samfunnshus], bryter vi alle relasjoner og skaper avstand mellom oss og de ufrelste. I stedet tar vi Jesus med i alle sider av dagliglivet.»
En kvinne blant dem la til: «Jesus kom som menneske for å redde mennesker, selv om han er Gud. Hvis Gud hadde ønsket å frelse hyener, ville han ha kommet som en hyene. Vi ønsker å redde muslimer, så derfor må vi gå inn i moskeene. Dette er grunnen til at våre brødre og søstre setter sitt liv på spill: For å vinne andre.»

La oss be:

  • Be for etterfølgerne av Isa al-Masih i Øst-Afrika. Mange setter sitt liv på spill for å kunne bevare relasjoner og dermed dele sin tro med andre.
  • Be om større frihet i hele området, slik at folk skal lære om troen og gi uttrykk for den uten frykt.
  • 80 millioner muslimer i Øst-Afrika kjenner ikke Jesus Kristus enda. Be om at flere som Yusuf skal engasjere seg i dette området som sin misjonsmark.

2016 – Dag 5 (10. juni) – Vest-Afrika

Garibou-guttene i Vest-Afrika

Det som begynte som en metode for å trene gutter i islams verdier og i å lære Koranen utenat, har blitt til moderne utnyttelse av barn, menneskehandel og slaveri i deler av Vest-Afrika. Garibou eller talibé gutter er et vestafrikansk fenomen og er mest utbredt i tett befolkede områder i Mali, Senegal, Burkina Faso og Guinea Bissau. Dette er gutter som sendes av foreldrene for å få opplæring i Koranen av en mester eller «marabout». Målene for denne «disippelgjøringen» inkluderer å lære hele Koranen utenat på arabisk (et språk de fleste guttene ikke forstår) før de er 19 år. Ved daglig å tigge om mat og penger (hvorav en bestemt kvote må gå til marabouten) skal barna utvikle egenskaper som tålmodighet, ydmykhet, lidelse og god oppførsel. Når det er tid for å plante vil guttene bli leid ut til gårder, og marabouten får alle inntektene.
page13quoteHvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Menneskehandel med barn foregår også, og barn transporteres av voksne fra land til land. I mars 2015 ble 2 voksne arrestert i Guinea Bissau mens de smuglet 54 barn til Dakar. Statistisk informasjon varierer og er ikke lett å bekrefte, men minst 100 000 barn er offer for denne praksisen. Nasjonale myndigheter er under press fra religiøse ledere, og følger ikke opp sine egne lover eller internasjonale forpliktelser. Dødsfall blant disse barna blir ikke registrert, selv om likene blir returnert til familiene.
Disse guttene er fratatt retten til en barndom. Hvis de slipper unna marabouten, velger de ofte å leve på gata. De vet at hvis de reiser hjem, vil de bli sendt tilbake til lidelsen de har opplevd.
La oss be:

  • Be om at myndighetene i Vest-Afrika vil lage strengere lover for å ta vare på rettighetene og utdannelsen til disse guttene. Be om at rapporter om marabouter som misbruker barn vil bli fulgt opp og behandlet rettferdig.
  • Dette regionale systemet med opplæring i Koranen var opprinnelig annerledes. Nå handler det om økonomisk vinning for skruppelløse og falske marabouter. Be om at de som utnytter barn i religionens navn vil bli avslørt og behandlet rettferdig, eller at deres hjerte skal bli overbevist om det onde de gjør «i Allahs navn».
  • Be om flere mennesker som er villige til å kjempe for disse barnas rettigheter. Be om flere sentere som disse guttene kan rømme til og få beskyttelse, medisinsk oppfølging, nødvendig ernæring, kjærlighet og utdanning.