Det muslimske folket som kaller seg fulbe, i Ghana, er mest kjent som fulani. De anslås å være om lag 300.000, men det er usikkert siden de er mange nomadiske stammer som flytter jevnlig rundt med sine flokker av storfe. Dyrene gir folket både melk som er deres viktigste matkilde og møkk som er deres brensel.
Begrepet pulaaku er en viktig del av fulanienes verdensbilde. Pulaaku omtales som «Fulanienes rette takt og tone», og innebærer regler for hva som er god fulanikultur. En god fulani regnes for å være tålmodig, vis, beskjeden, respektfull og reservert.
Ekteskaps- og navne-seremonier er de mest verdsatte skikkene i disse samfunnene. Barn er ofte forlovet godt før de når alderen for ekteskap. Nyfødte babyer holdes isolert i et rom de syv første dagene, før de får navn på den åttende dagen. Det er også dagen for omskjærelse.
En av de mange utfordringene som fulbe-folket i Ghana står overfor er den mangeårige konflikten med lokale bønder. Jord- og vannfeider fører til ødeleggelse av eiendom og tap av liv. Mange av dem lever i fattigdom og arbeider som gjetere for lokale storfeeiere. De håper på en bedre fremtid for sine barn slik at de ikke fortsetter å leve i slik fattigdom. Mange fulbe-barn går ikke på skolen og noen er underernærte. De har liten sjanse til å bli noe annet enn gjetere.
Be for dem
- Be om enighet og fred mellom fulbe og lokale bønder om deling av ressursene.
- Be om muligheter for fulbes unge til å få en trygg og meningsfull fremtid.
- Be for de kristne i Ghana, at de kan være en velsignelse for fulbe-foket, og vise dem Kristi kjærlighet.
I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Brunei er et lite, tropisk land. Overflod av olje og en liten befolkning på 250.000 har gjort landet rikt. Det har vært en muslimsk nasjon i alle fall siden 1400-tallet, da arabiske handelsreisende gjorde islam kjent. Brunei har vært viktig i spredningen av islam i Sørøst-Asia. Spania invaderte Brunei på 1400-tallet for å hindre dem i å omvende folket på Filipinene.
To svært utsmykkede moskeer har fått navnene sine etter sultanene som bestilte og betalte for dem. Bygningene reflekterer nasjonen: Rik, men autoritær, og en befolkning som er tilfreds når de får nyte fred og velstand og fordelene som følger med.
Dette var ikke Sabir tilfreds med. Da han møtte noen kristne studenter ble han fasinert av deres tro og visshet om frelse. Etter at Sabir fant troen på Jesus, delte han sin tro med andre. Åtte av hans venner kom til tro og ble døpt. Det lokale muslimske samfunnet konfronterte snart Sabir. De hold frem at hans konvertering innebar dødsstraff. De åtte troende ble slått, men Sabir flyktet til Kathmandu. Der har han fått anledning til å studere Bibelen videre. I hemmelighet reiser han for å besøke andre troende i fjerntliggende deler av Nepal hvor han oppfordrer dem til å dele sin tro på «virkeligheten av en levende Gud, Hans Rike og hans uendelige kjærlighet.»
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
I dag har Sharif en utilfredsstillende jobb i en stor fabrikk. Han drømmer om å komme tilbake til hjemlandet sitt og starte en egen forretning, eller egentlig bare å få komme hjem til sitt gode land som han så vidt har minner om. Han har brukt mye penger på å bygge familiehuset i landsbyen han kommer fra, og har vært på besøk mange ganger, med penger i baklomma, som han kan gi til de som trenger det.
Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Dette folket, kjent som Java Pesisir Lor (kystfolket i Nord-Java), teller 36 millioner og bor i et tettbygd område kjent for sin vennlige befolkning og frodige rismarker. Dette er et jordbrukssamfunn der mange av mennene jobber på markene. Mange av de unge har likevel flytta til de omkringliggende byene hvor de leter etter bedre framtidsmuligheter.
Som tsjetsjener var han ikke pålagt å tjene i den russiske hæren, så han giftet seg ung og startet et bilverksted. Da kona var gravid med nummer to, ble Aslan besøkt av det hemmelige politiet som ville hyre ham inn som spion. Han hadde tre dager på å melde seg inn i en tsjetsjensk brigade og fortelle åpent at han hadde blitt radikal. Han visste at dette var en felle, og Aslan flyktet med sin familie til Berlin i Tyskland.